Mexico 2018. Nærkontakt med verdens største fisk – Hvalhaien.

Dette har vært på min personlige «bucket list» siden jeg var liten gutt. Jeg så et program på TV (høyst sannsynlig med en viss David Attenborough) og ble helt betatt av disse vennlige kjempene.

Tenk det da! Å kunne svømme med haier på opptil 15 meter uten å være redd for å bli spist opp! Jeg må ha tegnet sikkert 200 tegninger av det jeg så på programmet. Disse enorme fiskene som rolig og grasiøst gled rundt i vannet med den uvirkelig store munnen på vidt gap for å få i seg mest mulig plankton. Og ved siden av hvalhaiene tegnet jeg alltid en liten dykker. Dette gjorde med andre ord et veldig sterkt inntrykk.

Hvalhai som fornøyd mesker seg med deilig plankton.

Hadde noen fortalt meg da at jeg, ca. 40 år senere skulle være akkurat den der lille dykkeren, ja da hadde jeg med stor utålmodighet sporenstreks begynt nedtellingen.

Etter at vi hadde bestemt oss for at sommeren 2018 skulle tilbringes i Yucatan, Mexico satte jeg meg ned for å sjekke hva som egentlig var å gjøre der. Ja, bortsett fra strender, byliv og deilig mat da såklart.

Etterhvert begynte så brikkene å falle på plass. Og spesielt én av disse brikkene bet jeg meg spesielt merke i. Det viste seg nemlig at hvert år mellom juni og september valfarter (hvalfarter?) store flokker med hvalhaier til området utenfor den meksikanske gulf og det karibiske hav. Og viktigst av alt for meg som turist ihvertfall, det går an å dra ut og få svømme/snorkle blant hvalhaiene.

Det aller beste stedet å få arrangert dette var fra øya Isla Holbox nord for Cancun, og det var jo tilfeldigvis et av stedene vi skulle besøke. Dette begynte å bli veldig interessant.

Jeg ville ikke booke noe på forhånd da det jeg ville se an både været og høre med folk på stedet om anbefalinger i forhold til arrangører.

Isla Holbox er et fullstendig fortryllende sted som jeg skal skrive nærmere om i et annet innlegg. Det er med andre ord absolutt verdt å ta turen hit selv om man ikke har tenkt å dra på hvalheisafari.

Etter et par dager med slaraffenliv her var tiden så inne for å booke turen. Jeg hadde (selvfølgelig) gjort masse research og det virket som om alle arrangørene tilbyr noenlunde samme pakke, til noenlunde samme pris. Dette vil si en båt (inkludert guide) med 8-10 personer hvor alle får tre muligheter til å svømme med hvalhaiene. Deretter er det stopp for mer «vanlig» snorkling, lunsjpause ved et eller annet vakkert sted før man drar tilbake igjen.

Prisen på hele pakka ligger på rundt 900-1000 kroner. Mye penger kan det vel høres ut som, men samtidig virker opplegget her veldig seriøst og bra regulert med tanke på dyrenes beste. Hvilket dessverre ikke alltid er tilfelle. Jeg har hørt veldig blandede rapporter om tilsvarende turer på for eksempel Filippinene, som også er et skikkelig «hot spot» for hvalhaiturisme.

Jeg endte opp med å booke hos Holbox Adventure som har fått gjennomgående meget gode tilbakemeldinger på Tripadvisor. Det var kun jeg og våre to eldste sønner som skulle på safari nå. Det kreves ganske gode svømmeferdigheter så da fikk de to minste være igjen på hotellet sammen med mor, som frivillig trakk det korteste strået denne gangen. For hvilket jeg er henne evig takknemlig.

Tidlig på’n. Hvor blir det av den taxien da?

Dagen startet ved at vi ble plukket opp av en golfbil-taxi kl. 06:30 utenfor hotellet vårt og kjørt til et kontor for kaffe og en kjapp briefing sammen med resten av de som skulle være med. Deretter var det bare å klive ombord på båten. Det var selvfølgelig en god del båter fra ulike arrangører som skulle avgårde også. Masse liv og røre.

Men ganske så snart var vi ombord på båten vår og tøffet avgårde i full fart på bøljan blå. Vi ble også servert en enkel, men god frokost bestående av skinkesmøtbrød og cola (!). Jepp, meksikanerne liker sine sukkerholdige drikker…

Selve båtturen tok ca. 2 timer, men dette varierer litt i forhold til hvor hvalhaiene befinner seg akkurat den dagen. Skipperen hadde jevnlig radiokontakt med andre båter for å få oppdateringer i forhold til hvor han skulle kjøre. Et rørende samarbeid mellom konkurrerende båter der altså. Det var forholdsvis rolig sjø den dagen, men på dager med mere vind kan nok bølgene gjøre den lange turen en smule utfordrende.

Det nesten uvirkelig jadegrønne vannet utenfor Isla Holbox.

Vi fikk, som en liten bonus, se en liten flokk delfiner på veien ut. Hvilket jo alltid er like hyggelig.

Da vi endelig kom fram til hvalhaiene trakk alle et lettelsens sukk. Det er jo slett ingen garanti for at dyrene er der de «skal» være. Naturen kan være uforutsigbar sånn. Men vi hadde tydeligvis skikkelig flaks. På et forholdsvis begrenset område kunne vi telle sikkert 20 – 30 hvalhaier som rolig kretset rundt i vannskorpa. Spenningen steg.

Er det rart at hjertet banket ekstra heftig før vi hoppet uti?

Det var såklart flere båter der. Det arrangeres jo turer ikke bare fra Holbox, men også fra Cancún og Isla Mujeres. Holbox er mye nærmere da, så båtturen blir adskillig kortere. Uansett, til tross for de andre båtene ble det aldri spesielt trangt om plassen. Dette takket være det store antallet hvalhaier denne dagen. Jeg snakket med noen som hadde tatt den samme turen dagen før, og da hadde de etter tre timers leting kun funnet et par hvalhaier. Da blir unektelig menneske/dyr-ratioen noe helt annet.

Jeg har likevel inntrykk av at de aller fleste får en flott opplevelse på disse turene, og at hvalhaiene stort sett oppholder seg der de bruker.

Vi stoppet båten og gjorde oss klare. Man får snorkle to og to (pluss guide) om gangen. Ca. 5-10 minutter hver gang. Dette høres kanskje litt lite ut, men tro meg når jeg sier at det helt klart er tilstrekkelig.

Det er nemlig temmelig slitsomt å holde tritt med en hvalhai over lengre perioder.

Og det er sånn man gjør dette: Man sitter på ripa med snorkel, maske og redningsvest (påbudt). Når en hvalhai svømmer forbi roper guiden «jump!», og da er det bare å komme seg uti og «koble» seg på dyret. Hold et øye med guiden hele tiden, det er han som bestemmer hvor, og hvor lenge dere skal svømme.

Men hvordan var det da? Jo, nå skal dere få høre. Det er med rimelig høy puls man sitter der, klar til å hoppe uti. På én måte føles det jo ganske naturstridig å menge seg med så store dyr. Det er jo faktisk haier også! Riktignok vet du innerst inne at det er så godt som ufarlig. Ihvertfall så lenge du følger instruksene til guiden. Men likevel. Det føltes fryktelig nervepirrende.

Ready for action!

Guttene prøver å holde tritt med hvalhaien «sin».

Nå ser du så at fisken sakte nærmer seg båten. Guiden roper «jump!», og du hopper (ved et tilfelle hoppet min partner for sent, og endte opp med å lande på hodet mitt…).

Følelsen når du har kommet i vannet, fått fokusert blikket og plutselig befinner deg kun centimetre fra en hvalhai på over 10 meter er rett og slett helt ubeskrivelig. Du blir først overveldet av størrelsen på fisken. Deretter begynner du å svømme for å holde tritt med den. Hvilket går greit, ihvertfall så lenge du kan å bruke svømmeføttene ordentlig. Hvis ikke kommer du til å bli dyktig sliten i armene etter kort tid.

Du studerer haien nøye nå. Gjellene – som det ser ut som om du faktisk kan svømme inn i. Det samme gjelder for den enorme munnen, uten fryktinngytende tenner heldigvis. Plutselig innbiller du deg at du har fått øyekontakt med den, hvorpå du spekulerer litt på hva den faktisk synes om oss mennesker som kaver rundt omkring den. Bare for å se på at den spiser lunsjen sin. Så beundrer du den aerodynamiske kroppen, med sine karakteristiske flekker. Før du har sakket akterut og plutselig befinner deg bak en gigantisk halefinne som dovent sveiper fram og tilbake.

Det er da du virkelig får føle på størrelsen og kraften som er i sving her. For hvert sveip med halefinnen blir du kastet hit og dit av vanntrykket. Det er da en ikke ubetydelig følelse av ydmykhet kommer snikende. Hverken jeg eller noen andre på båten syntes det var skummelt. Hvalhaiene inngir tvert imot en helt egen ro. Det er nesten noe meditativt over det hele. Tiden står stille og du enser ingenting annet enn deg og det majestetiske dyret ved din side. Ja, bortsett fra når guiden desperat prøver å få kontakt med deg da…

Det uvirkelige synet som møter deg under vannflaten.

Her får man inntrykk av hvor store disse dyrene faktisk er. Sammenlign med personen som svømmer like ovenfor.
GoPro kommer godt med i slike situasjoner.

Etter at alle hadde fått muligheten til å svømme med hvalhaiene tre ganger var det tid for å forlate våre nye venner. Og jaggu hadde vi faktisk fremdeles mye moro igjen av turen skulle det vise seg.

Etter en liten time stanset vi for en runde mer konvensjonell snorkling ved et korallrev.

Ved første øyekast virket ikke dette som noe utenom det vanlige. Helt greie koraller og litt småkjedelige – men store – fisker. Vi plasket rundt der og hadde det riktig så hyggelig, men ikke noe mer enn det.

Men plutselig tok det helt av! Guiden gjorde tegn til at vi skulle følge etter han og da kom jaggu godbitene, på rekke og rad: En octopus-blekksprut, en enorm og veldig nysgjerrig murene, store stimer med vakre, gullfargede fisker vi kunne svømme gjennom og ikke minst: Flere kjempestore rokker som elegant svevde omkring blant oss.

Hallo, du fine murene.

Rokke (‘n’ roll).

Her var det bare å henge seg på guiden for den ene opplevelsen heftigere enn den andre!

Etter dette begynte vi å bli både slitne og ikke minst sultne.

Heldigvis var det da tid for lunsj. Vi ankret opp ved et usedvanlig naturskjønt område hvor vi ruslet litt rundt mens kapteinen tilbredte verdens beste og ferskeste ceviche ombord på båten. Om det smakte godt? Er paven katolikk? Det var selvfølgelig helt vidunderlig. Selv om jeg ble litt overmodig med den finhakkede habanero-chilien når jeg skulle tøffe meg for meksikanerne ombord… Ceviche er forresten rå fisk i små biter, marinert i lime, chili og hvitløk. Blandet med løk, tomat, koriander og enda mer chili. Serveres med nachochips. Jeg må ha spist mangfoldige kilo av dette under denne ferien.

A nice spot for a picnik.

Aldri har vel en porsjon ceviche smakt bedre.

Etter dette var det bare å vende nesen hjemover igjen. En dag proppfull med opplevelser var omme. Opplevelser vi kommer til å bære med oss resten av livet. Jeg er virkelig glad for at vi bestemte oss for å ta denne turen. Jeg hadde garantert angret bittert dersom vi hadde latt være.

Med andre ord: Dersom du befinner deg i nærheten av Isla Holbox under hvalhaisesongen, og er rimelig svømmedyktig, ikke nøl. Bare book en tur. Du kommer aldri til å angre. Det er rett og slett en helt fantastisk opplevelse.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s