Som jeg har nevnt tidligere i denne bloggen: Tulum gjorde et uutslettelig inntrykk når vi – mer eller mindre tilfeldig – snublet over stedet i 1995.

Kombinasjon av øde paradisstrender, uberørt natur, eldgamle mayaruiner og verdens klareste, mest turkise vann var rett og slett uslåelig. Tulum har følgelig blitt selve standarden som alle andre strender vi besøker må finne seg i å bli målt opp imot.

Men nå – 23 år senere var det så endelig tid for et gjensyn. Jeg har oppgjennom årene holdt et lite øye med Tulum og hvordan utviklingen der har gått. Og utvikling har det så definitivt vært. På godt og vondt.

Fra å være et forholdsvis ukjent sted, rolig og ubesudlet i skyggen av turistmaskinene Cancun og Playa Del Carmen, har Tulum gradvis vokst til å bli Mexikos’ kanskje hippeste feriested. Det er her filmstjernene drar for å puste ut imellom slagene og det er hit supermodellene skysses for å ta de aller lekreste bildene av årets sommerkolleksjon.

De enkle og billige bungalowene på stranden er forlengst en saga blott. Skal man bo på stranden nå er det såkalte «boutique-hotell» som gjelder. Jeg er litt usikker på hva «boutique» står for, men mitt inntrykk er at så fort et hotell definerer seg som det, ja da skyter prisen i været. Selv om selve standarden ikke nødvendigvis speiler dette i særlig grad.

Tulum har heller ikke sluppet unna yogafantastene. Søk etter Tulum på Instagram og det er et par ting som dominerer: Du har unge vakre damer i flagrende sommerkjoler (og vidbremmet hatt) som sykler rundt på en kledelig retro sykkel. Du har unge, vakre mennesker som henger rundt en strandbar og nipper til en «rawfood»-smoothie. Og så har du unge vakre damer som gjør de mest utstuderte yogaposeringene i solnedgangen på en av Tulums perfekte strender.

Stikkordene for å beskrive Tulum nå for tiden blir da noe sånt som: Eco-yoga-boutique-hippiechick-veganlove-rawfood. Med hæsjtægg livelovelaugh…

Alle som kjenner meg noenlunde går nå selvfølgelig ut ifra at jeg herved skyr Tulum som både pest, kolera og Justin Bieber sammenlagt.

Men jeg gjorde ikke det. Jeg svelget tungt og mannet meg opp til en uke i mine egne, nostalgiske fotspor. Et risikabelt prosjekt med andre ord. Her har man virkelig alt å tape. Inkludert ens egne gullforgyldte og glorifiserte minner.

Så hvordan gikk det så? Greide Tulum å svare til forventningene? Les videre og finn ut.

Tulum består egentlig av tre forskjellige deler:

Du har selve stranden, hvor alle de lekre – og la oss si det som det er – overprisede hotellene ligger. Men det er jo boutique må vite…

Så har du Tulum Pueblo. Den lille byen. I 1995 var dette stort sett en unnselig og støvete veistump. Med årene har det blitt et ekte sentrum hvor du finner rimelig overnatting, større, bedre og billigere utvalg av spisesteder og en liten touch av mexikansk hverdagsliv.

Sist har du Tulum Ruinas. De forholdsvis små, men spektakulært beliggende mayaruinene på en klippe over det karibiske hav.

Merk at det ikke er gangavstand mellom disse tre delene (med mindre du bor lengst nord på stranden, da kan du gå til ruinene). Da blir alternativene sykkel, taxi eller leiebil. Evt. kan man bruke collectivos – minibussene som med hyppige intervaller kjører opp og ned hovedveien.

Vi valgte å bo i Tulum Pueblo denne gangen. Først og fremst fordi det blir veldig mye billigere, pluss at det som tidligere nevnt er et mye større utvalg i spisesteder. Dessuten er det både enkelt og rimelig å hoppe på en taxi til stranden.

Vi endte opp med å like Tulum Pueblo veldig godt. Det er slett ingen vakker by. Ingen gamle koloniale bygninger eller vakre, grønne parker. Men det er en livlig og vennlig liten by. Det vrimler av spennende restauranter i alle prisklasser fra perfekt italiensk pizza via thailandsk curry, argentinske biffer og selvfølgelig ekte meksikanske klassikere som enchiladas, mole, limesuppe og fantastiske tacos for en slikk og ingenting. Jeg er ihvertfall grundig og effektivt vaksinert mot Rema 1000-taco nå…

Du har også et bra utvalg av supermarkeder og andre morsomme butikker. I tillegg ligger busstasjonen midt i byen. Veldig praktisk om man skal utforske andre deler av Yucatan. Hvilket man absolutt bør gjøre.

Så kommer det store spørsmålet: Hvordan var så stranden? Den sagnomsuste Tulum strand! Selve hovedgrunnen til at vi ville tilbake hit.

Nåvel. Det er nå den lille slangen (billedlig talt) i paradiset vårt åpenbarer seg. Vi snakker om to faktorer nå. Det handler om snikprivatisering av strendene og noe så tilsynelatende banalt som sjøgress!

Vi tar det i tur og orden: Utviklingen her har vært av en sådan art at alle de svindyre hotellene langs stranden har begrenset adgangen ned til selve stranden. Dette for å sørge for at «deres» del av stranden blir mest mulig eksklusiv for deres egne gjester. En effektiv måte å kringå meksikansk lov som sier at alle strendene i landet skal være offentlige. En mulighet for utenforstående er å besøke en av de utallige «beach clubs» som florerer langs Tulum strand. Her kan man i usedvanlig stilige omgivelser menge seg med de vakre Instagram-menneskene mens man nipper dovent og verdensvant på en Piña Colada.

Høres topp ut det? Ikke sant? Joda, men det er et par haker. Disse stedene krever at du handler mat og drikke for en viss sum dersom du ønsker å bruke de komfortable solsengene. Og som du sikkert har gjettet – det er ikke billig. Den ølen du betaler 10 kroner for i byen koster plutselig 40 her. Tacoen koster tilsvarende mye og er slett ikke noe bedre. Snarere tvert imot.

I tillegg har disse stedene en forkjærlighet for å pøse på med sånn døv, intetsigende «lounge muzak». Ikke noe pluss i min bok ihvertfall.

Men for all del. Det er en både vakker og behagelig måte å tilbringe en dag på stranden på. I tillegg er du jo garantert å håve inn masse likes på Instagram.

Men heldigvis finnes det alternativer. En av de flotteste strekningene av stranden er bevart som helt og holdent offentlig. Stranden med det treffende navnet «Playa Paraiso» – paradisstranden – ligger i nordenden av Tulum, ikke så langt unna ruinene. Her kan alle og enhver komme og nyte strandlivet uten å bli raka fant. Det er mulighet for å leie solsenger og madrasser for en billig penge samt kjøpe god og rimelig mat og drikke. Et veldig fint sted rett og slett.

Men nå må vi dessverre snakke om sjøgresset. Elefanten i rommet for alle instagrammere som skal vise hvor fantastisk det er i Tulum.

Det har seg nemlig sånn at med ujevne og uforutsigbare mellomrom invaderes Tulums strender av en type sjøgress som kalles sargassum. Og da mener jeg invaderer. Det bare velter innover strendene. Visse steder kommer man nesten ikke ut i vannet for alt sjøgresset. Og vannet, det i utgangspunktet så nydelige karibiske vannet ser mest ut som brun lapskaus. Ikke helt det reisebrosjyrene viser, og en real utfordring for den som skal dokumentere ferien i dette tropiske paradiset. Det blir mange oppfinnsomme kameravinkler for å si det sånn.

I ærlighetens navn skal det sies at dette gjelder over store deler av det karibiske hav, ikke bare Tulum. Det varierer også ganske mye fra dag til dag og fra sted til sted. Av de stedene vi besøkte i Mexico var Akumal og Tulum verst rammet, Cancun hadde kun litt og Isla Holbox nesten ingenting.

Playa Paraiso var heldigvis ikke den verst rammede. Det gikk helt fint å bade selv om det iblant kom små flak med sjøgress drivende. Her var strengt tatt problemet av kosmetisk art. Jeg gikk en tur langs stranden og på noen områder var det fullstendig håpløst, for ikke å si umulig å komme ut i vannet på grunn av store hauger med råtnende sjøgress.

Jeg må nok bare innrømme at jeg hadde blitt noe skuffet dersom jeg hadde flottet meg med å bo på et av de lekre hotellene ved stranden og våknet opp til et sånt syn (og lukt).

De fleste hotellene har ansatte som går ut hver morgen for å forsøke rydde bort det verste, men det kan iblant virke som en klassisk Sisyfos-jobb.

Før jeg tilsynelatende svartmaler hele Tulum her må jeg få presisere et par saker. Dette er et fenomen som dukket opp for fullt i 2015 og har siden kommet og gått litt til og fra. Iblant ganske mye og iblant ingenting. Nå i vår kom det tydeligvis igjen en periode med masse sjøgress. En periode som har holdt seg rimelig konstant utover sommeren. Så ja – det er litt overlatt til tilfeldighetene hvordan Tulum strand ser ut under oppholdet ditt. Men skulle du være litt uheldig er spørsmålet mest om du selv tillater å la dette ødelegge ferien din eller ikke. Halvtomt eller halvfullt glass, du vet…

Ødela det vårt opphold? På ingen måte. Men kanskje hadde det vært anderledes dersom vi hadde bodd på stranden? Jeg vet ikke. Vi hadde uansett et par veldig fine dager på stranden hvor vi både badet og solte oss. I tillegg har du jo alle cenotene i området. Disse naturlige ferskvannsfyllte synkehullene er en bombesikker kilde til krystallklart badevann. Ofte i heftig jungel-setting. Ikke minst guttene ble veldig begeistret for å bade her.

Det er også masse spennende utflukter å gjøre i området. Her kan jeg definitivt anbefale en tur til Punta Laguna, noe jeg skal skrive om i et litt senere innlegg. Spennende mayaruiner er det også nok av, så det er ingen som helst grunn til å sitte og sture på hotellrommet.

Har man mulighet til å ta ting litt på sparket er det kanskje best å ikke spikre alle overnattingene på forhånd. På den måten kan man være fleksibel og dra til et sted som ikke er like hardt rammet. Cozumel, Isla Holbox eller Isla Mujeres er ofte gode alternativer.

Men husk dette: I perioder uten sjøgress er Tulum blant verdens vakreste steder, og uansett går det helt fint an å ha en strålende ferie der selv om strendene og vannet ikke er helt perfekt Instagram-mat.

Da er det vel tid for å summere opp det hele. Er Tulum anno 2018 fremdeles et idyllisk sted for en tropisk strandferie? Eller har all hypen og superkjendis-hipster-statusen Tulum har tilegnet seg oppgjennom årene effektivt fjernet den laidbacke sjarmen og naturlige skjønnheten vi ble så bergtatt av i 1995?

Jeg liker Tulum fremdeles jeg. Veldig godt til og med. Strendene er fremdeles latterlig perfekte (selvfølgelig avhengig av sjøgress-statusen) og Tulum Pueblo er en morsom og livlig liten by. Ruinene er like pittoreske som før, om enn med mye mer turister. Og som alternativ til for eksempel Cancun litt lenger nord er Tulum fremdeles mye mer sjarmerende. Ingen stygge megahoteller og hysterisk bråkete beach parties.

Jeg vil også påstå at Tulum så absolutt er et barnevennlig reisemål. Strendene har finkornet sand å leke i og passe store bølger å hoppe i. Ruinene var kanskje ikke det de likte aller best, men alle iguanaøglene som kravlet rundt der vakte uansett begeistring. Barna trivdes også godt i selve byen med alle butikkene, restaurantene og selvfølgelig hotell med basseng.

Det er også masse å utforske rundt omkring med utallige cenoter, jungelturer og mystiske ruiner.

Så det er bare å ta turen hit. Men vær forberedt på et par ting. Først og fremst risikoen for sjøgress og dernest at Tulum kan være temmelig dyrt. Ihvertfall dersom man skal bo og spise på stranden.

Bortsett fra det? – Helt nydelig. Fremdeles.