Verdens største og vakreste idrettsbegivenhet – VM i fotball – er endelig igangsparket i Putin-land. Dette blir følgelig også en strålende unnskyldning for meg for å pludre litt her i bloggen min om fotballens gjennomslagskraft rundt omkring på kloden vår.

For det kan faktisk ikke være noe som helst tvil om saken: Fotball er verdens i særklasse største idrett. I øst, vest, nord og sør. Antakelig i midten også. Jeg kommer vel egentlig bare på et par unntak som bekrefter denne regelen. Det gjelder til gjengjeld to rimelig enorme nasjoner.

Du har India, hvor Cricket tydeligvis er det helt store. En slags slåball med ubegripelige regler, i sin tid innført av de engelske koloniherrene. En sport for saktmodige Earl Grey-fantaster hvor en kamp kan trekke ut i flere dager. Attpåtil i opptil 50 grader og stekende sol! Jaja, hver sin smak…

Så er det selveste USA da. Joda – jeg er fullstendig klar over at det spilles masse fotball der også – eller soccer som de finurlig nok kaller det. De har forsåvidt et til tider brukbart landslag også. De arrangerte til og med VM i ’94. Men tross dette har liksom sporten aldri fått det helt store fotfestet. De riktig store og populære idrettene der er baseball og football – amerikansk fotball vel og merke.

Baseball er vel også en slags slåball-variant. I tillegg til å være opphav til filmklisjéen hvor far og sønn finner tilbake til hverandre etter en vanskelig periode. «Hey son. Wanna go outside and catch some ball?»

Amerikansk fotball – en avart av rugby – er enda en sport jeg personlig ikke skjønner noe som helst av. Jeg forbinder stort sett amerikansk fotball med anabolstinne collegegutter ikledd hjelm, skulderputer og ridebukselår (Hitler-hips) som står i en klynge og stanger midt på banen (jeg er muligens en smule fordomsfull nå).

Men overalt ellers i verden? Fotball ruler.

Så beklager OL på Lillehammer, Bjørn Dæhlie, Northug og Oddvar Brå. Vår nasjonale stolthet, skisport, er kun en bitteliten fotnote i global sammenheng.

Når man er ute og reiser er fotball den ultimate icebreaker. Få ting skaper forbrødring over kultur- og landegrenser som litt god, gammeldags fotballprat. Jeg kan jo komme med et knippe selvopplevde eksempler her. Bare for å understreke hvilket sterkt og universellt fenomen The Beautiful Game faktisk er.

Vi starter med den unge mannen som drev og vasket golvet på en sliten busstasjon et sted nord i Peru. Det var en stund å vente på bussen så jeg tenkte ta tilfellet i akt og få trent min noe begrensede spansk litt. Han syntes tydeligvis dette var et hyggelig avbrekk i arbeidet og ganske snart kom praten inn på fotball. Han lurte på om jeg visste noe om peruansk fotball, og selvfølgelig gjorde jeg det. Jeg unnlot klokelig å nevne den beryktede kampen fra VM i ’78 hvor Peru etter alle solemerker hadde latt seg bestikke av vertsnasjon Argentina for å tape med 5 mål. Noe som sikret Argentina plass i finalen. Nei, jeg la heller ut om den legendariske midtbanespilleren Teofilo Cubillas. Han som herjet på klubb- og landslag gjennom hele 70-tallet. Og plutselig hadde jeg en ny bestevenn for den neste timen. Min kone sa etterpå at hun aldri mer skulle irritere seg over alle «unødige» fotballtrivia jeg med glede strødde rundt meg med (akkurat det løftet glemte hun ganske kjapt dog…).

På samme tur opplevde vi også ekte, uforfalsket fotballglede når vi gikk på pub i La Paz og så Bolivia banke USA i Copa America. Jeg mistenker at det føltes ekstra godt å slå Los Norteamericanos – den store, rike besserwisseren lenger nord. Og bare så det er sagt: Selvfølgelig heiet vi på Bolivia.

Under oppholdet på en bitteliten øy i Indonesia kom vi i prat med et par lokale innbyggere som lurte på hvor vi kom ifra.

«From Norway? You are very good at football!» «Eehh… Are we?» «Yes, yesterday your team beat Brazil. Tore Andre Flo is a great player! And so is Solskjær!»

Tydeligvis hadde Norge slått selveste Brasil i en treningskamp dagen før, og dette hadde de imponerende nok fått med seg. Vi visste ikke at det hadde vært kamp engang… Husk at dette var i ’97, lenge før det fantes Internett på hvert gatehjørne.

Vi var heldige nok til å være i Spania da de ble verdensmestere i 2010. Den lille byen San José sto fullstendig på hodet når vi ruslet rundt der etter finalen. Et artig minne derfra var da en eldre, spansk bestemor plutselig hoppet fram, kastet seg rundt halsen min og jublende plantet et smellkyss på munnen min. For så å sprette videre ut i den berusende natten. Barna husker nok aller best at isbaren «vår» på torvet delte ut rødgule iser til alle som nærmet seg.

Reiser du med barn er fotball også en suveren måte for disse å komme i kontakt med lokalbefolkningen på. Om enn på en mer håndfast måte.

Våre gutter har spilt fotballkamper med lokale gutter på strender både i Marokko og på Bali. Til stor glede for alle parter. Det er jo så greit og smidig. En fotball – eller ihvertfall noe som kan brukes som fotball – er alltid å oppdrive. I tillegg er det et så enkelt spill at alle kan reglene og vet nøyaktig hva som gjelder. Det er bare å dele opp lag og sette i gang. Jeg regner selvfølgelig også med at det blir flere fotballkamper på guttene i Mexico til sommeren.

Men tilbake til den noe kryptiske overskriften. Hva prøver jeg å si her egentlig? Jo, nå skal du høre. Jeg satt og pratet med min svigermor om Norge og hvilke nordmenn som har gjort seg bemerket ute i verden. Hun mente bestemt at verdens mest kjente nordmann – det måtte jo bare være Henrik Ibsen. Eventuelt Edward Grieg.

Jeg svarte at joda – de er helt sikkert veldig kjente de. Men akkurat nå (dette var på slutten av 90-tallet) er det ingen som helst tvil: Den aller mest kjente nordmannen heter Ole Gunnar Solskjær.

Min kjære svigermor var absolutt interessert i fotball, men framfor alt var hun meget opptatt av alle former for kultur. Teater, litteratur og musikk. Så dette med Solskjær synes hun virket veldig merkelig. Kunne det virkelig være sånn?

Joda, selv om hun nok ikke ble helt overbevist er jeg fremdeles sikker i min sak. Når du er toppscorer for verdens mest populære lag (Manchester United – og dette smerter å skrive for en Liverpool-supporter) innen verdens mest populære sport. Ja da blir du kjent. Veldig kjent. Og det fikk vi erfare. Hvorhen vi dro begynte folk å prate om Solskjær så fort de hørte at vi var norske. Enten det var i en storby, eller langt ute på den mest avsidesliggende, nedstøvete landsby.

Så poenget mitt blir som følger: Har du bare litt interesse for – og kunnskap om fotball får du lett venner over absolutt hele verden. Ja, bortsett fra i India og USA da…