Analog vs. digital reising. Ut på tur før og nå.

Jeg tenker nå ta et aldri så lite skråblikk på hvordan det å reise har forandret seg de siste 25 årene. Først og fremst da i forhold til den teknologiske utviklingen.

For det er ikke til å stikke under en stol: Det har virkelig skjedd utrolig mye på den fronten! Det er følgelig en viss risiko for at jeg til tider kan komme til å avsløre meg som den gæmlisen jeg (muligens) er i ferd med å bli, men det får stå sin prøve.

Det kan med andre ord dukke opp et og annet «nei – det var nok bedre før ja». Et hoderystende, mumlende om «dagens teknologi… nei det herre her, det…» Eller muligens «ungdommen i dag aaaner ikke hvor lett de har det!».

Så bær over med en gammel – nei forresten – godt voksen herre i sin beste alder. Jeg skal prøve å ikke la nostalgien ta helt overhånd. Ved nærmere ettertanke har jo faktisk mye av utviklingen vært til det bedre!

Jeg tenker forøvrig konsentrere meg om det å reise på egenhånd. Altså å ikke bestille gjennom et reisebyrå. Fra vår første langtur som backpackere i Latin Amerika i 1995 fram til nåtidens turer med familien.

Så hvor skal jeg starte? Selvfølgelig med den ene tingen som har endret absolutt alt. Jepp, you guessed it:

  • INTERNETT

Joda, jeg er fullstendig klar over at det fantes Internett allerede i 1995. Men de aller aller fleste hadde ikke tilgang til dette i hjemmet – det var faktisk ikke standard med PC i alle husstander, tro det eller ei! Hadde man sånt hjemme var man enten langt framskreden datanerd eller veldig rik. Mest sannsynlig begge deler…

Vi fikk vel vår første personal computer i 1998. Komplett med et hypermoderne 28,8 kbps modem. Dette innebar at for å kunne «surfe på nettet» – som vi så kjekt og verdensvant kalte det – måtte vi først skru på modemet og deretter vente til dette hadde koblet seg opp. Under masse merksnodig, elektronisk støy som mest av alt hørtes ut som en ekstremt forkjølet R2D2 – den lille roboten fra Star Wars du vet.

Etter noe som virket som en halv evighet var det bare å sette i gang. Jeg husker forøvrig at den mest populære søkemotoren dengang ikke var Google, men noe som het Alta Vista.

Og så gikk det jo så gudsjammerlig tregt. Skulle man for eksempel åpne Dagbladet kunne man både gå og brygge en kanne kaffe, dusje og barbere seg før siden var ferdig lastet opp. Uansett – vi syntes dette var ren og skjær magi!

Men tilbake til saken: Hvordan har Internett revolusjonert det å reise? Vi tar det i sedvanlig tur og orden og starter med selve:

  • PLANLEGGINGEN

Skulle man planlegge sin reise under pre-Internettiden (kjent som eldre steinalder for lesere under 30 år) var valgene preget av en ting: Man måtte løfte baken opp fra sofaen og aktivt utføre en interaksjon med ett eller flere andre mennesker for å innhente tips, opplysninger og informasjon. Enten det var for å dra på et reisebyrå og snakke med en saksbehandler (heter det «saksbehandler» i denne sammenhengen eller ble det plutselig veldig NAV her nå?) og hente reisekataloger (syden!), dra på bokhandelen eller biblioteket for å finne aktuelle og inspirerende lesestoff om reisemålet.

Når det gjaldt de tradisjonelle sydenreisemålene het bøkene gjerne noe sånt som «Turen går til…», så var det enten Kypros, Mallorca, Kreta, Rimini (hva skjedde egentlig med Rimini som reisemål?), Algarve eller de andre klassikerne rundt Middelhavet det handlet om. Som backpacker derimot var det nesten uten unntak Lonely Planet som gjaldt. Deres guidebøker hendvendte seg på den tiden utelukkende til de som ønsket å reise rundt i verden på egenhånd på billigst mulig måte. Finlesing av disse bøkene var en helt essensiell del av forberedelsene til våre første langturer. Man leste, gjorde notater og krysset av for hotellene som skulle sjekkes ut. Bøkene ble selvfølgelig med på reisen og selv om de tilsammen veide en hel del og tok opp masse dyrebar bagasjeplass ble de med hele veien og faktisk også tilbake igjen. Den dag i dag synes jeg det er morsomt å plukke fram vårt gamle, loslitte eksemplar av «South America On A Shoestring» for en liten mimrestund.

Vi abonnerte i tillegg på et par reisemagasiner av typen Vagabond – mest for litt ekstra inspirasjon under kalde januarkvelder.

Den første reisen hvor jeg faktisk brukte internett aktivt og konstruktivt under planlegging og forberedelser til en reise var nok infor en liten rundreise i Spania i det herrens år 2000. Selv om det begrenset seg til å finne og bestille rom på et billig hotell i Sevilla gjennom noe så nymotens som e-mail (trolldom – nok en gang!) bar det bud om at noe var i ferd med å endre seg…

Sakte, men sikkert tok altså internett mer og mer over i forhold til planlegging, inspirasjon og bestilling av ferieturene våre. Det hele var så endelig fullbyrdet når jeg oppdaget at jeg hadde planlagt, gjort research og booket både flybilletter og hotellrom på en treukers rundreise i Thailand kun ved hjelp av telefonen min!

Dersom noen hadde fortalt meg dette for 25 år siden hadde jeg uten tvil himlet megetsigende med øynene for å deretter sporenstreks fått vedkommende tvangsinnlagt på nærmeste asyl. Full Gjøkeredet-behandling!

Det har rett og slett blitt utrolig mye enklere å finne informasjon nå. All mulig slags informasjon. Både i forhold til gruppereiser, backpacking, familiereiser eller også mer spesifikke reiser som dykking, klatring, mat, safari eller mongolsk strupesang. Alt er tilgjengelig for deg bare et par tastetrykk unna – som regel også helt gratis! Og i denne overflod av reiseinformasjon er det altså Tripadvisor som er kongen på haugen. Som tidligere nevnt har dette nettstedet forlengst danket ut og tatt over for gode, gamle Lonely Planet. Det er her alle aktører for alt i verden ønsker positiv omtale for å kunne klistre det uhyre ettertraktede «Tripadvisor sign of exellence»-merket på døra.

Har så guidebøkene utspilt sin rolle? Er det i det hele tatt noen vits i at Lonely Planet fremdeles gir ut disse guidebøkene sine? Her kan jeg bare svare for meg selv og si at joda – jeg kjøper trofast inn en ny Lonely Planet innfor hver reise jeg. Er det kun nostalgi og gammel vane som gjør dette? Kanskje. For meg er det ihvertfall veldig kjekt å kunne sette meg ned med disse bøkene som en del av det å glede meg til den forestående turen. Jeg merker nå plutselig at jeg er i ferd med å gli inn i argumentasjonen til de beinharde vinylfantastene jeg kjenner. Du vet: «Det er så greit å ha noe håndfast og analogt (kan man si det om bøker?) å forholde seg til. Det digitale har liksom ingen sjel.»

20180416_1316583382497782170481.jpg
Vår velbrukte guidebok fra 1995…
20180416_1318018069273939410774452.jpg
…og vår splitter nye. Innkjøpt til sommerens ferie.

Jeg vet ikke om Tripadvisor har «sjel». Det vet jeg faktisk ikke. Det jeg derimot vet er at det har utviklet seg til å bli et uvurderlig hjelpemiddel både før og under en reise. Så får vår gamle analoge og organiske venn Lonely Planet heller få være med på reisen av rent nostalgiske grunner (jeg mistenker vinylfantastene for å være rimelig styrt av nostalgi også – for å være helt ærlig…).

Det er nok antagelig en generasjonsgreie også – dette med å bruke guidebøker altså. En arbeidskollega, som er endel yngre enn meg, hadde nettopp bestilt sommerferien til seg og familien. Vi pratet litt om dette, og jeg spurte så om hun hadde kjøpt seg guidebok? «Guidebok?» Hun så på meg som om jeg var en snarlig utdøende dinosaurart. «Hva mener du med guidebok? Jeg finner jo all informasjon gratis på nettet.»

Jojo… Det er vel sånn det er. Vinyl vs. Spotify.

Hva så med selve midtpunktet i enhver reise – selve flybilletten? Før gikk man direkte til et av byens reisebyråer hvor man forhørte seg om de ulike alternativene over en hyggelig prat inkl. kaffe. Dersom agenten etterhvert kunne finne noe som falt i smak ble det handel og man kunne gå ut derfra med en god, gammeldags håndfast (og analog – for all del) billett i hånden.

Det går selvfølgelig an å gjøre dette nå også, men trenden er klar: Selv om det fremdeles finnes tradisjonelle reisebyråer blir de færre og færre. Man forventes rett og slett å gjøre det meste av jobben selv. Hvilket også har gjort billettene forholdsvis billigere. Grunnen til dette er – foruten at man har droppet ihvertfall ett mellomledd – økende konkurranse fra stadig flere billigselskaper som har presset prisene nedover også hos de «store og kjente» selskapene.

Takket være stadig bedre og mer brukervennlige hjemmesider/apper har det nå blitt overkommelig for de aller, aller fleste å bestille flybilletter på egen hånd. Selv for de som ikke er like ivrige som undertegnede…

I forhold til hotellrom er situasjonen totalt forandret. Der man før enten gikk etter tips fra bekjente som hadde vært på stedet før, fant et av de som var anbefalt i Lonely Planet eller rett og slett tok det første og beste når man vel kom fram kan man nå ordne absolutt alt fra godstolen hjemme. 99,9% av verdens hoteller finnes nå øyeblikkelig tilgjengelig. Være seg på en av de utallige søkemotorene så som Booking, Expedia og Momondo, hotellets egen hjemmeside, facebook og ikke minst gjennom Tripadvisor. Du finner bilder, anmeldelser, videoer av hotellet på YouTube og det er en enkel sak å booke akkurat det rommet du måtte ønske.

I gamle dager fikset vi så godt som alltid hotellrom «på plass». Det ordnet seg alltid. Men det er klart: På den tiden hadde vi ikke fire barn på slep…

Det var én gang vi booket på forhånd. Før vår første langtur til Latin Amerika. Første stopp var Mexico City og vi var ikke så veldig sugne på å reke gatelangs der på kvelden i desperat søken etter hotellrom etter en lang flight. Jeg fant et som virket greit i den sedvanlige guideboka. Deretter knotet jeg sammen et par setninger på spansk (vi hadde tatt et kveldskurs innfor turen) og ringte telefonnummeret som sto oppført.

«Hola! Quiero un habitacion para dos personas por favor. Con baño». Heldigvis pratet ikke mexikaneren i andre enden altfor fort, så det gikk helt fint. Jeg følte meg med ett fryktelig verdensvant!

  • UNDERVEIS – IN THE FIELD

Hvordan har så den teknologiske utviklingen påvirket oss når vi vel er ute på tur? Ikke overraskende temmelig mye har det vist seg. Først og fremst i forhold til smarttelefoner og (selvfølgelig) Internett.

Vi tar en kjapp gjennomgang over de viktigste punktene (subjektivt såklart – hvilket faktisk er mitt privilegium som skribent).

Underholdning: Det er ikke til å komme i fra. Alle reiser har sine stunder hvor man trenger noe å slå ihjel tiden med. Enten det nå er på flyreisen, bussreise, en regnværsdag på hotellrommet eller bare litt sløving på terrassen etter at barna har sovnet.

Der man tidligere måtte pakke med seg både kortstokk (ikke meg – jeg avskyr kortspill), bøker, brettspill, walkman og en haug med kassetter (for de under 30 – google it!) trenger man nå strengt tatt kun én dings. Vi snakker selvfølgelig om mobiltelefonen:

The One Duppedings To Rule Them All!

Man kan såklart også spe på med et nettbrett eller to, men det er strengt tatt ikke nødvendig. Dagens telefoner har som regel så store og skarpe skjermer at man fint kan se film på dem.

Men kortstokken kan vel fremdeles få være med, dersom man nå har sånne interesser.

De viktige papirene: Passet er jo fremdeles fysisk, men ellers kan man samle alt av nødvendigheter i telefonen. Flybilletter, hotellbookinger og forsikringer. Når det er sagt liker vi å ta utskrifter av dette for å ha en backup. I tilfelle teknologien skulle finne på å svikte oss. Vi sender også kopier til hverandres telefoner.

Penger: Det er overraskende mange steder rundt omkring i verden hvor det fremdeles er sånn at «cash is king». På de dyrere restaurantene går det som regel greit å betale med kort, likedan i større supermarkeder/butikker, men ellers går det fremdeles mye i kontanter. Akkurat som det var for 25 år siden.

Nå for tiden er dette som regel veldig grei skuring. Man putter et plastkort inn i en av disse automatene som heter «ATM» og vipps – så tyter det penger ut. Enkelt og greit.

I 1995 var det en helt annen historie. Da var det reisesjekker som gjaldt. Thomas Cook og/eller American Express. Før vi dro hjemmefra gikk vi i banken (hvor lenge siden er det du gjorde et ærend i en bank?) og kjøpte en stor bunke reisesjekker i ulike valører. 20, 50 og 100 US dollar.

Vi hadde nøye kalkulert ca. hvor mye vi trengte ut i fra å regne sammen forventet dagsbudsjett. Disse sjekkene ble oppbevart på et trygt sted under hele reisen. Det vil si «pengebeltet» som vi hadde på magen under så godt som hele reisen. De ble naturlig nok temmelig svette og gufne etterhvert og mang en bankkasserer rynket megetsigende på nesen når vi kom og skulle veksle inn disse stadig mer stinkende verdipapirene…

15238778657542239105738667290194159881741465642312.jpg
Typisk reisesjekk

Å finne frem. Lonely Planet hadde opptil flere kart i bøkene sine. De fleste byene som var omtalt var tilgodesett med et rimelig enkelt kart hvor de anbefalte hotellene, restaurantene, severdighetene og ikke minst busstasjonene var markert. Dette fungerte egentlig helt greit, ihvertfall så lenge man hadde noenlunde oversikt over hva som var nord, sør, øst og vest.

I 2018 er det magiske ordet «google maps». Før vi drar på ferien laster jeg ned områdene vi skal reise i for å gjøre dem tilgjengelige offline. Dette er kjempeviktig da datatrafikk i utlandet fort kan resultere i en heidundrende telefonregning ved hjemkomst. Samtidig plotter jeg inn i kartet alle aktuelle steder av interesse og da er det plutselig verdens enkleste sak å finne frem i en fremmed by. En klar forbedring i forhold til uhåndterlige kart som jeg uansett aldri greier å brette ordentlig.

Risikoen er vel at man kan bli litt for opptatt av dette, at man har en i overkant opplagt plan i forhold til hvor man skal gå og hva man til enhver tid skal gjøre. Gleden av å sulle rundt på måfå i en fremmed by skal definitivt ikke undervurderes.

Minnene. En veldig viktig del av reisen for de fleste av oss er å bevare alle de flotte opplevelsene for fremtiden i form av fotografier. Og også her har det skjedd store forandringer. Her er stikkordene digitalisering og – nok en gang – mobiltelefon.

På våre første reiser pakket vi med oss et lite kamera av god kvalitet og en haug diafilm (lysbilder – nok en gang er det bare å google). Film var dyrt, så det gjaldt å være selektiv i forhold til hva som var verdt å forevige. Ikke visste man hvordan bildene ble heller, så det var alltid veldig spennende å levere inn filmen til fremkalling vel hjemme i Norge.

Deretter var det bare å plage slekt og venner med evigvarende lysbildeframvisninger…

Digitale kameraer endret alt dette, ikke minst etterhvert som minnekortene ble både større og billigere. Nå kunne man knipse både i vildens sky og i øst og vest uten tanke på at man måtte spare på «filmen». Når det er sagt så kunne definitivt ikke bildekvaliteten på de tidlige digitale kameraene måle seg med vårt gode, gamle analoge med diafilm.

Litt sånn som mp3-filer av laber kvalitet vs. høykvalitets vinylpressing kanskje?

Til å begynne med i den digitale foto-tidsalder reiste vi med både telefon og et dedikert kamera. Kameraet på de første smarttelefonene var rett og slett ikke bra nok. Men nå har etterhvert kvaliteten på de beste mobilkameraene blitt så god at vi lar fotoapparatet bli igjen hjemme. Vi tar derimot med oss det vanntette GoPro-kameraet vårt for bruk i mer krevende omgivelser/situasjoner.

Men det er klart: Dersom man er virkelig seriøs i forhold til fotografering bør man nok fremdeles rydde plass til et ordentlig speilreflekskamera i bagasjen. For alle oss andre holder nok et mobilkamera av god kvalitet i massevis.

Med tanke på at de fleste nå også har tilnærmet ubegrenset lagringsplass i en eller annen nettsky er det bare å gå fullstendig amok og fotografere til krampa tar deg.

Kontakten med de der heime. Det er vel uten tvil her den aller største utviklingen har vist seg. Hvordan man opprettholder kontakten med slekt og venner når man loffer rundt på andre siden av jordkloden.

Vi får vel – som seg hør og bør – starte med «i gamle dager».

Først og fremst: Vi sendte postkort. Det ble – med jevne mellomrom underveis – kjøpt en bunke postkort hvorpå vi skrev et lite resymé, satte på frimerke og puttet i første og beste postkasse. Så gikk det nok både en og to uker før disse nådde mottaker.

En annen måte å få kontakt med de hjemme på var ved å ringe. Som «fattige» backpackere med stramt budsjett ble det til å ringe s.k. «collect call» – noteringsoverføring (dette betyr at den som ble oppringt stod for kostnadene). Og da fortrinnsvis til mor og far. I Latin Amerika gikk dette til ved at vi oppsøkte byens telekommunikasjonskontor (puh…), opplyste i luka hvilket nummer vi ønsket å ringe og ikke minst at det skulle være collect call.

Deretter ringte de opp, og så fort de hadde fått kontakt og godkjenning for at mottakeren betalte ble vi vist inn i et avlukke for å få gjennomført samtalen. Dette gikk som regel helt smidig, men det ble temmelig dyrt for foreldrene våre så vi kunne ikke ringe oftere enn ca. annenhver uke.

Jeg husker det var litt problemer med å få ringt hjem når vi reiste i – et på den tiden borgerkrigsherjet – Guatemala. Enden på visa ble da at vi måtte sende telegram hjem. Nå følte jeg plutselig at jeg ble 50 år eldre bare av å skrive dette…

152387768428591991137143048940365201265172626274151.jpg
«Skal herren sende et telegram kanskje?»

En annen måte vi fikk kontakt med de hjemme på var ved hjelp av såkalt poste restante. Kort fortalt går dette ut på at dersom man visste med sikkerhet at man kommer til å være i den og den byen på noenlunde bestemte tidspunkt kunne man informere de hjemme om dette. Dermed var det bare for de å sende post med vårt navn til hovedpostkontoret i disse byene. Det var alltid veldig spennende, husker jeg, å dra til postkontoret for å sjekke om det hadde kommet post.

Og det var vel egentlig det. Dette var midlene vi hadde til rådighet for å ha kontakt med omverdenen i 1995. Spol så fram til 2018, og situasjonen er totalt forandret.

Er det noen som fremdeles sender postkort? Noen under 65 ihvertfall?

Det er nå så mange muligheter for den som vil ha kontakt med omverdenen at jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. En fellesnevner er at de aller fleste av disse krever Wifi. Nå for tiden er gratis nett enkelt å oppdrive nesten hvor som helst så det skal ikke stå på det.

Skal vi se da: Man kan skype, bruke facetime, chatte, snappe, ringe eller melde via messenger. For å oppdatere folk hva man gjør til enhver tid bruker man Facebook, Instagram, Snapchat, YouTube eller også blogginnlegg. Og forutsett at man har nettilgang koster ingenting av dette en eneste krone – uansett hvor i verden man befinner seg.

Nettilgang ja… Når man reiser med barn nå for tiden er det intet mindre enn et krav om at hotellet har rimelig kjapt Internett. Skulle det likevel vise seg at så ikke er tilfelle er det ikke måte på hvor grusom ferien plutselig ble. Faktisk er det sånn at barna har full oversikt over hvordan wifi’en har vært på absolutt alle stedene vi har overnattet. Med rangering fra strålende til ubrukelig.

Mor og fars gamle røverhistorier om hvordan vi minsann reiste rundt uten tanke på noe som het «Internett», og at dagens degenererte ungdom har baaaare godt av å være uten noen dager, blir kun møtt med tomme blikk.

Det finnes med andre ord ingen som helst unnskyldning for at de stakkars vennene dine skal måtte gå glipp av en eneste cappuccino, middagsrett, paraplydrink, soloppgang eller solnedgang.

Er så denne utviklingen kun av det gode? OK – det er vel nå gæmlisen i meg sin tur til å skinne.

Det er jo ingen klare svar på dette, men det kan vel uansett være verdt å reflektere litt? Selvfølgelig er det bra å kunne ha kontakt med sine kjære uten å måtte betale i dyre dommer, men tar ikke samtidig denne evinnelige meldesnappeskypingen eller hva man nå gjør bort en del av mystikken med det hele?

Personlig føler jeg at verden nå har blitt mye mindre enn i 1995. Man var liksom mere ute på eventyr på egenhånd da, og hjemme var veldig, veldig langt borte. Jeg vet ikke – det er bare en følelse jeg har. Og bare så det er sagt: Jeg er ikke det spor «bedre» enn noen annen her. Jeg finner stor glede i å se «liksene» renne inn for mitt nylig postede og akk så lekre solnedgangsbilde.

Jo mer jeg tenker på dette, jo mer usikker blir jeg. Den teknologiske utviklingen har gjort reisingen både enklere og (ofte) billigere. Men samtidig tror jeg nok at man fort kan miste noe på veien.

Det å leve i nuet. Å være tilstede i opplevelsene der og da uten å hele tiden ha denne gnagende følelsen i bakhodet av å måtte ta det perfekte Instagram bildet, «sjekke inn» på Facebook eller også skrive ferdig det neste blogginnlegget.

Det skader uansett ikke å kanskje være litt mer bevisst akkurat dette aspektet av nåtidens reising. Jeg for min del skal ihvertfall forsøke å være det. Så får vi se da, hvordan det går i Mexico til sommeren.

2 kommentarer

  1. Morsomt innlegg. Jeg holder forresten på på å gå gjennom noen gamle bilder for å dokumenter hvor jeg har vært. Litt tungvint samtidig er det en del jobb med å hente opp alle bildene som ligger på den gamle stasjonære PCen i kjelleren. Sa til fruen i fjor at vi måtte få gjort det så vi kunne kastet den. Kanskje vi får det til i sommer. Føler fortsatt at jeg må sende postkort til min gamle tante på over 70, men det er det.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s