I forrige innlegg var jo allting bare rosenrød fryd og gomodig gammen. Passe myke madrasser, nykvernet kaffe, innbydende bassenger og overstrømmende betjening.

Denne gangen snur vi på flisa og vekker de virkelig mørke minnene tilbake til livet. Fra tiden da billigst mulig rom og skitne fellesbad var normen. For sannelig sier jeg dere: man knep heller inn på sovekomforten enn å ofre den der ølen på kvelden. Og da ble det – naturlig nok – en god del reale bunnapp. 

Hvilket som regel var helt greit for oss. Så lenge det var noenlunde sentralt og det gikk an å låse døra var vi stort sett fornøyd vi. Men iblant snublet også vi over steder som pushet grensene for hva selv vi synes var greit. Det kunne handle om sånt som renhold, bråk og utrivelig betjening eller også utenforliggende omstendigheter som kombinasjonen egen helses/mangel på komfort eller at hotellet lå i et ytterst tvilsomt strøk. 

Skal da de to siste faktorene kunne brukes i mot hotellet – lurer du kanskje på nå.  Strengt tatt ikke, men nå lar jeg småligheten ta overhånd og velger derfor å summere opp hvordan vår helhetsopplevelse av oppholdet var.

Husk også at disse opplevelsene stammer tilbake til tiden hvor man faktisk måtte rasjonere på filmen. Det å ta ti bilder bare av frokosten sin var en helt fremmed tanke (Instagram var med andre ord ikke oppfunnet), og å bruke dyrebar film på å dokumentere stygge hotellrom var minst like utelukket. Dette betyr dessverre at jeg denne gangen ikke kan backe opp historiene med bildebeviser, jeg får heller satse på å – ved hjelp av ordets makt – mane fram elendigheten for deg, kjære leser. 

Jeg bryr meg ikke om å rangere denne gangen. Jeg husker heller ikke navnet på alle disse etablissementene (fortrengelse anyone?)  Uansett – det er stusselige greier vi har å gjøre med her. Enjoy…

• AKBAR INN – AGRA, INDIA. LOCATION. LOCATION. DISLOCATION… 

India må jo bare med. Her finner du alt fra de mest luksuriøse palass til det absolutt skitneste, loppebefengte bøttekott av et hotellrom til 10 kroner natta. 

For backpackere er India blant de absolutt billigste landene å reise i, så stort sett gikk det greit å styre unna de aller verste tilfellene uten å velte budsjettet. 

Men i Agra gikk det altså skeis. Rent isolert sett var ikke hotellet sååå ille. Temmelig skittent – ja, men rommene var store og det var en forholdsvis hyggelig hage hvor man kunne henge og utveksle røverhistorier med andre backpackere. 

Det vi gjorde feil her var å ikke ta hensyn til beliggenheten (godt hjulpet av en ekstremt påståelig taxisjåfør som insisterte på at Akbar Inn var det beste hotellet i Agra – om ikke i hele India!). Agra er kjent for én ting, og kun én ting: Taj Mahal. Ergo hadde det ideelle vært å finne et enkelt og greit sted i gamlebyen like ved Taj Mahal. Men neida – Akbar Inn lå langt unna noe som helst av interesse, hvilket gjorde oss totalt avhengig av en armada av de mest pågående rickshaw-sjåførene verden har skuet! 

Så fort vi satte foten utenfor hotellet ble det totalt mayhem. Utallige sjåfører kastet seg regelrett over oss og forsøkte å lempe oss ombord på rickshawen sin. Og så skulle det prutes, i ihvertfall en halvtime før vi ble noenlunde enige… 

Vi fant faktisk en veldig bra restaurant kun 100 meter fra hotellet, hvilket for de aller, aller fleste regnes som gangavstand. Men var rickshaw-mafiaen enige i det tror du? Selvfølgelig ikke. Hele den lille veien fra hotellet til restauranten hadde vi en lang hale av iherdig kaklende sjåfører. Enda vi sa at vi bare skulle rundt hjørnet. 

Dette ble selvfølgelig uholdbart, så det endte med at vi stort sett holdt oss på hotellet. Isolerte fra omverdenen… fengslet i utlandet. OK – nå ble jeg muligens litt i overkant melodramatisk her, men artig var det ikke.

Prikken over i’en kom når jeg skulle gi min kone – som da nærmet seg sammenbruddets rand – noen trøstens ord på sengekanten. Men akkurat idet jeg syntes å lykkes med oppgaven raste alt sammen igjen: «Se der! Selvfølgelig må det komme en sånn også!» – ropte hun og pekte med en dirrende pekefinger opp mot taket. Jeg tittet opp, og der kom det selvfølgelig en usedvanlig stor og stygg øgle sakte krypende ut ifra et av de mange hullene. 
Jeg innså dermed at slaget var tapt. Men Taj Mahal var i det minste vidunderlig vakkert! 

• MANZANILLO, MEXICO – EN BRENNHET, GUSJGRØNN SALSA! 

Den lille byen Manzanillo på Mexicos stillehavskyst er vel strengt tatt ingen grunn i seg til å besøke landet. En OK strand og en liten, «autentisk» by gjør uansett sitt til at det kan være verdt å ta turen innom ihvertfall. Hvilket vi også gjorde. Og finner man i tillegg et hyggelig og greit hotell kan sikkert oppholdet bli direkte vellykket. Og det var der det gikk på dunken for oss… 

Vårt ikke så veldig kloke valg, viste seg å fungere omtrent som en varmluftsovn. Et knøttlite rom uten aircondition og en vifte som sneglet seg rundt med tilnærmet null effekt. I tillegg hadde vi begge to rukket å bli rimelig solbrente, hvorav vi av naturlige årsaker ikke var i stand til å tilbringe mye tid utendørs i den nådeløse, tropiske solsteiken. Så der lå vi da – og marinerte i et hav av svette og selvmedlidenhet. Trøsten ble kopiøse mengder lunkent øl og ikke minst det vanvittig gode mexikanske potetløvet (heter det potetløv fremdeles?) med jalapeñosmak! 

Som om ikke dette var ille nok kommer her nådestøtet: Alle veggene var i en ytterst merkelig grønnfarge (de matchet i og for seg fargen på potetløvposen perfekt!). Ikke var de malt heller, å nei da, det kunne virke som om noen hadde gått løs på veggene med grønt skolekritt! Resultatet ble da, naturlig nok, at alt som kom i kontakt med veggene ble dekket av dette grønne pulveret. Det hjalp heller ikke på saken at rommet kun var utstyrt med en seng som møblement. Ingen stoler, bord, klesskap eller knagger. Jeg tror faktisk at alt som lå framme – inkludert oss selv – hadde et mer eller mindre uttalt grønnskjær når vi endelig sjekket ut derfra. 

• SOVESAL MED NOKO ATTÅT – SINGAPORE 

Dette er vel mere et realt paradoks enn en reinspikka hotell-horrorstory. De som har reist litt rundt i Sørøst Asia vet sikkert at Singapore – det er dyrt det. Ihvertfall sammenlignet med andre land i regionen. Billige hotellrom er så godt som ikke-eksisterende, så for oss ble løsningen en god, gammeldags sovesal. Vi sov i køyeseng og delte da sovesalen med flere andre. 

Dette virket helt greit det. Litt uvant å dele rom med såpass mange fremmede, men vi sov da greit, de 2-3 nettene vi bodde der. 

Først en stund senere, jeg tror det var på flyet fra Singapore til Jakarta, gikk den forferdelige sannheten opp for meg: Jeg hadde vært under massivt angrep av bedbugs (sengelopper)! Det startet ganske forsiktig, men snart ble jeg drevet til det glade vanvidd. Hele kroppen klødde noe infernalsk og jeg så direkte spedalsk ut! 

Det ble ikke mye soving de første to nettene med andre ord. 

Det som er det paradoksale med denne historien, for å komme tilbake til det, er at dette skulle skje i Singapore – verdens antakelig reneste sted! Byen hvor man kan sette seg rett ned hvor som helst og spise lunsjen sin direkte på fortauet uten risiko for noe som helst. Byen hvor de offentlige toalettene antakelig er renere enn middagstallerkenen din.

Men sånn kan det altså gå. Jeg hadde nok maks uflaks – at alle byens sengelopper hadde samling i min madrass akkurat da… 

I tillegg er det vel bare å innse at billige skithoteller er nettopp det – billige skithoteller – uansett om de nå ligger i Singapore eller i Calcutta. 

ARMAGEDDON I KRABI, THAILAND 

Krabi, sørvest i Thailand, er jo selve definisjonen på paradis. Vaiende palmer, hvite strender, krystallklart hav, vakre folk og nydelig mat. 

Jeg kan også føye til sjarmerende og rimelige hoteller. Hvilket nok stemmer 9 av 10 ganger, problemet var bare at dumpet midt oppi den ene gangen dette ikke stemte… 

Ved første øyekast så allting helt greit ut: En liten, men koselig bungalow med både terrasse og eget bad. Hva kunne egentlig gå galt? Ganske mye, skulle det vise seg… Vi burde nok, i etterpåklokskapens tegn, ant ugler i mosen allerede da vi så den lett bisarre «menyen» som hang på veggen innenfor døra. Her var det listet opp absolutt alt som kunne bli ødelagt av inventar og hva gjesten eventuelt måtte betale i erstatning. Alt fra dørhåndtak og taklampe til seng og servant. – You break it, you buy it! 

Vi himlet megetsigende med øynene og begynte å komme oss i orden. 

Jeg satt ute på verandaen når jeg hørte fortvilte rop fra badet. Jeg sprang inn og så min bedre halvdel stående i spagaten, desperat balanserende servanten som hadde løsnet mens vannspruten stod rett til værs! I tumultene hadde også en hylle løsnet pluss at en knaggrekke deiset i bakken da jeg sprang for å hente hjelp. I løpet av to minutter var vår koselige bungalow forvandlet til et regelrett katastrofeområde! 
I resepsjonen ble jeg kun møtt med oppgitte blikk hvorav et par meget umotiverte unggutter fulgte med til bungalowen. Med hver sin rørtang. 

Etter en halvtimes tid greide de endelig å få koblet på og hengt opp servanten igjen og ruslet så surmulende avgårde. 

Naturlig nok torde vi knapt bruke bungalowen etter dette, av frykt for ytterligere katastrofer. Ikke våget vi legge hverken tannbørste eller såpestykke på servanten, heller ikke henge opp så mye som en bitteliten badeshorts. 

Etter en uke uten ytterligere insidenter var det tid for å sjekke ut. Litt spente var vi jo på om det skulle komme en ekstraregning på alt som raste sammen første dag, men heldigvis slapp vi betale noe mer. 

De innså sikkert selv det urimelige i å kreve erstatning da hele greia og alt inventar var satt sammen med tegnestifter og tyggegummi… 

• FROSSEN ELENDIGHET OG DUSJ MED LIVET SOM INNSATS I LA PAZ, BOLIVIA 

Først og fremst: Jeg elsker både Bolivia og La Paz. Dette kunne i utgangspunktet skjedd i alle deler av Sør-Amerika, ihvertfall de delene som ligger høyt oppe i Andesfjellene. 

Selve hotellet var et stort, sjarmerende gammelt hus. Enkelt og greit med felles bad/dusj-område. Det vi merket oss første natta var hvor ekstremt kaldt det ble her. La Paz ligger 3700 meter over havet og dårlig isolerte bygninger hjelper lite mot den bitende nattekulden! Hver seng var utstyrt med fire-fem tjukke ulltepper, noe som hjalp ganske bra. Problemet da var at man knapt greide å røre på seg grunnet tyngden av alle tepper og pledd… For å illustrere hvor kaldt det faktisk kunne bli på rommet kan jeg opplyse om at sjampoen som stod på nattbordet frøs til is i løpet av natten! 

Alt dette hadde vært til å leve med (til og med brassbandet som hver dag øvde på den der marsjen fra Monty Python’s Flying Cirkus utenfor vinduet vårt). Problemene tårnet seg opp da jeg ble matforgiftet, med ekstremt hyppige toalettbesøk som følge. 3-4 døgn med utallige turer på do i løpet av natten. Man kaver en aldri så liten evighet for å komme seg løs fra senga og hutrer så avgårde til klosettene som selvfølgelig ligger i den helt andre enden av hotellet. Selve toalettene var såklart av klassisk u-landsstandard – uten ring, så man sitter rett på det iskalde porselenet. Samtidig er man bekymret for at ens noe spesielle tolkning av Haydens trompetkonsert skal vekke hele huset… 

Når man har det sånn er det lite som frister mer enn en god og varm dusj. Dette lot seg utrolig nok gjøre. Dog ikke uten en viss grad av risiko. De av dere som har reist i Andesfjellene har sikkert vært borti dusjvarianten med elektrisk oppvarming. Utenfor dusjen er det en spake man skal dra i (ligner urovekkende på den som brukes for å aktivere den elektriske stol i amerikanske filmer…). Man drar i denne og vips – tenner man varmetrådene som igjen sørger for å varme vannet. Alt akkompagnert av en illevarslende summing fra det elektriske anlegget. 

Det står alltid en dramatisk bruksanvisning ved dusjen : ‘Warning! Ikke gå inn i dusjen og så skru på strømmen! Pass på at du ikke er våt på beina når du rører spaken!’ – Sånne ting. Jeg skal ærlig innrømme at jeg tidvis var fristet til å bryte mot alt dette, bare for å gjøre slutt på mine lidelser én gang for alle. 

Men magasjauen gikk da over heldigvis (damn you, rosastekte cheeseburger!) og nok en interessant anekdote kunne føyes til i samlingen. 

• KINKY VERTSFAMILIE I TAVIRA, PORTUGAL 

Den lille, sjarmerende byen Tavira på sørkysten til Portugal er populær. Faktisk så populær at vi måtte leie oss inn privat hos en lokal familie. Greit nok, men jeg synes alltid det blir litt sånn awkward når man bor oppi hverdagslivet til folk. Kall meg sær, men jeg foretrekker et nøytralt hotell når som helst. 

Men huset lå sentralt til, folkene var trivelige og rommet vi leide stort og rent. Så langt alt vel med andre ord. Men så – etter en dag begynte det. Den eller de som gjorde rent på rommet når vi var ute insisterte på å brette sammen alt tøyet vårt i tillegg. Dette høres da ikke så galt ut synes du kanskje, men hva om jeg sier at de også møysommelig brettet sammen skittentøyet! Og da snakker vi også underbukser, sokker og svette t-skjorter… 

Vi forsøkte gjemme posen med skittentøy etter beste evne, men dagen etter lå de der likefullt. Sirlig samnenbrettet i en stadig større stinkende haug! Høflige som vi jo er ville vi ikke påpeke dette i frykt for pinlige episoder, men vi tittet ekstra nøye etter skjulte kikkehull eller hemmelige kameraer. Man vet jo aldri med perverse utleiere… 

• SKITT OG LORT I TELA, HONDURAS 

Tela er en sjarmerende liten by på Honduras’ karibiske kyst. Laidback stemning og lange, urørte strender borger for behagelige dager under palmene. 

Vi booket oss inn på det som så ut til å være et hyggelig lite sted i tradisjonell, karibisk stil. Et kledelig nedslitt trehus. 

Nærmere inspeksjon av rommet avslørte dog den grusomme sannheten: Dette måtte være det skitneste hotellet sør for Oppdal! Vasken på badet var dekket av størknede spytt/tannkremrester. Under senga kunne man ikke se golvet grunnet alt støv og rask. Det var blodflekker på hodeputa. Midt på lakenet var det en samling mistenkelig utseende små krøllete hår. Og ikke å forglemme – toppen av kransekaka – et brukt damebind i nattbordskuffa!

Vi sov faktisk der en natt siden det var så sent på kvelden, men så fort hanen gol dagen etter bar det avgårde for å finne et annet sted. Dette var også ekstremt simpelt, men i det minste rent og velholdt. Hvilket er hovedsaken, tross alt. 

• UNNTAK SOM BEKREFTER REGELEN. DON ARMANDO  – TULUM, MEXICO

 Ingen regel uten unntak heter det jo, og sånn er det også i dette tilfellet. Da vi i 1995 snublet over det karibiske paradiset  Tulum i Mexico var Cabañas Don Armandos et av ytterst få steder å bo. Vi bodde i hytter av absolutt enkleste sort. Ingen aircondition eller vifte. Sand på gulvet. Vi sov i hengekøye. Stekt fisk var alt som ble servert. Strømmen var på bare noen få timer i døgnet og man måtte bruke lommelykt for å finne doen på kveldene. 

Til tross for dette er Don Armandos blant de aller beste stedene jeg har bodd. Det er vanskelig å si akkurat hvorfor, men antakelig har det å gjøre med at det passet så perfekt inn i omgivelsene. Det faktum at man kunne bo midt på en av verdens vakreste strender for en slikk og ingenting gjorde nok også sitt. Herregud – de kunne ha gravd meg ned i sanden og jeg hadde vært overlykkelig! 

Sånn er det altså. Når de mørke sidene av reisingen viser sitt stygge ansikt. Det er jammen ikke så morsomt der og da. Men når støvet vel har lagt seg og man får det hele på avstand er det slike opplevelser som er med og gir sterke og morsomme minner. 
Så ikke fortvil dersom saker og ting ikke går som planlagt på ferien. Om det nå – mot formodning – skulle vise seg at du ikke greier å se humoren i det etter en stund kan du jo alltids trøste deg med dette gamle sitatet: 

«Om hundre år er allting glemt.»