Hva er egentlig en snobb? Er det forskjell på å være snobbete og på det å være mere enn vanlig bevisst i sine valg/handlinger innen bestemte felt. 

En person som har stor interesse for – og ditto stor kunnskap om – noe har som regel en tendens til å være adskillig mere selektiv i forhold til akkurat dette. Ihvertfall sammenlignet med en som har et mer avslappet forhold til det hele. Men når går dette over i snobberi?

Kan vi kanskje si det sånn: Når man bruker sin kunnskap, sin posisjon og sitt engasjement på en nedlatende måte – på å forsøke å framstå som bedre eller mere eksklusiv enn andre. Har man da bikket over i snobberi?

Det er selvfølgelig mange områder hvor vi finner dette: 

Du har språkeksperten som rett og slett ikke greier å la være å påpeke selv den minste, lille skrivefeil på facebook. Det er den selvutnevnte gourmeten som i undrende avsky fnyser av pappvin og fredagstaco. Klessnobben som heller tar gift enn å gå ut ikledd en jakke fra H&M eller en bukse fra Dressmann. Filmsnobben som kun ser på fransk neoklassisk, eksistensielt drama fra 20-tallet og mener at du like gjerne kan se en episode av Byggmester Bob som den nyeste blockbusteren fra Steven Spielberg. Musikksnobben som på facebook poster bare ytterst obskur indiemusikk eller dersom det er snakk om store artister gjør et stort nummer av å velge det særeste og minst kjente – «Pink Floyd etter at Syd Barret sluttet er bare kommersielt ræl!»

Felles for disse er angsten for å framstå som mainstream, for å menge seg med «bermen» innen sitt spesialområde. Jeg mener virkelig ikke at det er noe galt i det å være bevisst og selektiv som konsument. Jeg er fullstendig klar over at jeg selv også kan balansere helt på kanten iblant, ihvertfall når det kommer til musikk – og tidvis mat. Og da helst i opphetede diskusjoner…

Folk er (heldigvis) forskjellige, og liker ulike ting. Ingenting er mere høyverdig en noe annet. Det går helt fint an å like både fiskepinner og braisert sjøtunge, eller Ole Ivars og Rocky Ericsson for den saks skyld.

Men dette er jo en reiseblogg, så da er det vel høy tid for å dra dette inn i reiserelevant farvann.

Hva tenker du på når du hører ordet «reisesnobb»? En engelsk lord i den afrikanske bushen kanskje. Komplett med tropehjelm, kakishorts, knestrømper, snurrebart og stiff upper lip «I presume»?Eller en slick pappagutt med sin platinablonde, silikonfylte madam – utstudert dandert på en luksuriøs yacht i Saint Tropez’ marina? Kanskje tenker du også på velbeslåtte, middelaldrende kvinner som drar til Bali, bor på svindyrt luksushotell og bruker en middels årslønn på urtesjokoladehealing, roseblad-detox og en personlig shakraguru.

Lettvinte stereotyper – jeg er fullstendig klar over det – men iblant er det greit å ty til akkurat det for å få frem et poeng.
Men tro for all del ikke at det er bare innen de mere velstående reisesnobbene florerer. De er faktisk minst like utbredt blant de (tilsynelatende) usnobbete og «open mindede» ryggsekkturistene, eller backpackerne som det heter på utenlandsk.

For en vaskeekte ryggsekksnobb er det først og fremst viktig å påpeke at man absolutt ikke er «turist». «Traveller» skal det være, må vite… Å reise med koffert er en ren dødssynd, det er det kun dølle pakketurister som gjør. Og pakketurister er det såklart viktig å distansere seg ifra. Alt som kan minne om organisert aktivitet er tabu, og det der med å applaudere når flyet lander? – Ja da har man definitivt ødelagt kred’en en gang for alle…

En ryggsekksnobb kan på ramme alvor si ting som: «Du må ikke finne på å dra til Thailand, det er ødelagt av turismen». Å bo på femstjerners hotell er faktisk en forbrytelse mot menneskeheten og er således totalt utelukket. Kan man i tillegg slå i bordet med å ha vært et visst sted «for 20 år siden, når vi var de eneste utlendingene i mils omkrets. Vi sov i hengekøyer på stranden og kjøpte mat av en lokal bonde. Og så utrolig billig som det var! Nå, derimot – nå er det Club Med, Sunwing og barnefamilier over hele fjøla.» Har man et par slike historier å by på, ja da er man garantert annerkjennende blikk rundt frokostbordet på hostellet.

Sånn er altså en ekte ryggsekksnobb. Var jeg en sånn? – Definitivt. Jeg kan helt klart kjenne meg igjen i og krysse av på så godt som alle punktene jeg nå har ramset opp. It takes one to know one, heter det jo. 

Så hva skjedde? Jeg mener bestemt at jeg ikke tenker i disse baner nå lenger? Svaret er nok like opplagt som det er kjedelig: Jeg har blitt eldre. Og det snedige med påfyll av livserfaring er at man tydeligvis blir mer reflektert og mindre bombastisk. Man ser saker og ting (og folk) på en adskillig mer nyansert måte enn som bråkjekk 20- åring. Det er ihvertfall slik jeg liker å tolke det.

Litt snodig er det å tenke på at backpackere flest i bunn og grunn er akkurat like mye flokkdyr som «turistene» de så desperat forsøker å distansere seg fra. Med Lonely Planet, selve bibelen, under armen danner de et broket og akk så velorganisert tog. Med det resultat at alle bor på de samme hotellene, spiser på de samme restaurantene og fester på de samme barene. Enten det er langs «The Gringo Trail» i Sør-Amerika eller på «melkeruta» i Sørøst-Asia. 

Og nok en gang, her blåses det opp stereotyper så det holder fra min side.

Så hva blir egentlig oppsummeringen her? Kaster jeg rett og slett stein i glasshus? Jeg,  som i denne bloggen ivrer sånn for å ordne alt fra billetter, hoteller og utflukter på egen hånd? Jeg synes ikke det. Jeg har tvert imot full forståelse for at mange ikke deler min begeistring for å bruke timesvis (for ikke å snakke om dagesvis eller ukesvis…) på å sy sammen en ferietur, når man får en fiks ferdig pakke til solen i løpet av et par tastetrykk eller en telefonsamtale. 

Det jeg er ute etter her i bloggen er å presentere et alternativ. Å vise at det fint går an å tenke litt utenfor boksen når man skal ta med familien på ferie. Jeg er overbevist om at det er mange som sikkert kunne tenkt seg å prøve dette men som kanskje kvier seg litt, enten fordi de synes det virker fryktelig vanskelig (og kanskje litt skummelt) eller også at det må bli veldig dyrt. Kanskje kan jeg også så et lite nysgjerrighetens frø (så poetisk det kom ut da) hos de som aldri har tenkt i disse baner også.

Men det koker til syvende og sist ned til at vi mennesker er forskjellige. Det som for én virker som den perfekte ferie framstår for en annen som bare styr og slit. Det finnes like mange «ideelle» ferier som det finnes mennesker. Det jeg kan gjøre er å peke på alternativer og i beste fall vekke nysgjerrighet og inspirasjon. Men dersom du nå velger Blue Village på Kreta også neste sommer er det selvfølgelig helt topp det også. 

Så til det alle lurer på nå (OK – kanskje ikke absolutt alle, men noen kanskje…): Er det snobbete å teppebombe facebook-feeden til vennene dine med mer eller mindre fristende bilder «live» fra årets sommerferie? – Neida, dette betyr bare i bunn og grunn det samme som når vi sendte postkort i gamle dager (er det noen som fremdeles gjør det mon tro?): Her er jeg, og ikke du! 

Men selv om dette ikke nødvendigvis er snobbete kan det faktisk bli en smule masete i det lange løp. Hvilket kan være greit å ha i bakhodet når man sitter der og pøser ut dagens blinkskudd… 

Til slutt må jeg bare få by på det som nok er det i særklasse mest snobbete noen har sagt til meg noensinne. Jeg kom i prat med en pårørende på sykehjemmet jeg jobbet på i Stockholm. En godt voksen, elegant og pelskledd «Östermalmsfru» (tilsvarer Frogner eller Singsaker i Oslo/Trondheim). Vi kom inn på temaet reiser, og jeg fortalte – rimelig oppspilt – at jeg nettopp hadde vært på Bali for første gang. Hvorpå hun sender meg et overbærende blikk og sier med nonsjalant, trøtt stemme: «Jo jo, själv har jag varit på Korsika. Du vet – man tröttnar ju på dom där tropiska öarna efter ett tag». 

Er ikke det snobbete, ja da vet ikke jeg hva som er det…