I mitt forrige innlegg tok jeg for meg de mer spektakulære og storslagne sidene ved reising. Med uendelige jungler, eksotisk dyreliv og spennende ruiner. Men som jeg også var inne på – det er mange hverdager, også når man er på tur. 

Det er det jeg skal skrive om nå. De tilsynelatende bagatellmessige – ja kanskje rett ut banale småtingene. De tingene som kanskje uten at du egentlig er bevisst det, eller i det hele tatt reflekterer over det, gjør at ferien blir som den blir. 

For meg er det viktig å ta tak i disse følelsene/fornemmelsene. For å bruke en real klisjé – å rett og slett leve i nuet. Som regel kommer disse øyeblikkene uten at jeg aktivt oppsøker dem. Som flyktige, men likefullt tydelige og viktige stunder av ferielykke. 

Høres dette mest ut som diffus og meningsløs svada fra en overivrig, gammel hippie? I så fall skal jeg forsøke å tydeliggjøre. Her er et knippe eksempler på mer eller mindre konkrete saker som gir ihvertfall meg ro i sjelen, hvilepuls og stunder av velvære. Kanskje kjenner du igjen deg? 

Billettene er i boks! Du har saumfart alle mulige (og umulige) flysøkemotorer i månedsvis for å finne den beste og billigste dealen dit du ønsker å reise. Endelig har du slått til. Så nå gjelder det bare å motstå fristelsen til å sjekke om prisen synker ytterligere framover… Uansett, nå er reisen plutselig blitt veldig konkret. 

Tidspunkter, flyplasser og flyselskap. Så nå er det bare å kosegoogle (nyord?) og kosesøke youtube etter info om flyplassene og flyene. Helt ned til minste detalj! – Hvordan er for eksempel desserten på Qatar Airlines økonomiklasse fra Doha til Phuket? Har setene USB-tilkobling? 
Sånne ting er faktisk uhyre viktige (nevnte jeg at noen kaller meg nerd?). 

Søkningen er slett ikke over med dette (heldigvis). Nå begynner søket etter hoteller/feriehus. Hvilket også bare er kos. Booking.com og Airbnb: Bring it on! 

Planlegging. Brikker som faller på plass. Forventninger. Alt dette er – for meg ihvertfall – vesentlige deler av ferieopplevelsen. 

De første par timene av flyturen. Dere har sjekket inn, manøvrert hele gjengen gjennom 43 sikkerhetssjekker, ungene har kjøpt det obligatoriske taxfree-snopet og alle har vært på do. 

Nå kan du lene deg tilbake (jada, alt er relativt), nippe til en gin/tonic mens ungene ivrig utforsker film- og spillutvalget på skjermen. I venten på flightens første måltid blar du litt forstrøtt i bladene fra setelomma mens du lurer på om det faktisk finnes noen som kjøper en Mont Blanc-fyllepenn til 5000 kroner… 

Nå skal det sies at flyturer på 10-12 timer har en tendens til å bli litt langtekkelige etterhvert, men disse to første timene – de er rent gull! 

Den første, tidlige morgenen. Har man krysset et visst antall tidssoner (hvilket alltid bør etterstrebes) tar det fort noen dager før døgnrytmen er på plass igjen.

Våkner jeg grytidlig første dagen er en rolig spasertur før frokost en sikker vinner. Luften er varm, men fremdeles krisp og klar. Butikkeiere som låser opp, finner fram varene sine og hilser mens de spyler fortauet. Jeg liker forresten veldig godt spyling av fortau, vet ikke helt hvorfor.   

Du får et rolig og avslappet førsteinntrykk av stedet, før turistene (overivrige joggere unntatt) begynner å myldre rundt. Enten det er en storby, feriested eller en liten landsby.

Mennesketitting – eller people watching som det heter på utenlandsk. Dette er vel rimelig selvforklarende. Man setter seg ned på en fortauscafé og ser på livet som går sin vante gang. En strålende måte å få følelsen av stedet på rett og slett. 
Reiser man med små barn er jo ikke disse alltid like interessert i å sitte på café i timesvis. Da er såklart stranden også et bra sted for people watching mens ungene spretter rundt. 

Se på – og smak på mat. Jeg har ingen som helst problemer med å se at jeg nok er over gjennomsnittet interessert i mat av alle ulike slag. Men uansett mener jeg at et besøk på det lokale markedet er obligatorisk for alle. 

Og med det mener jeg markedet hvor folk kjøper sine dagligvarer og spiser lunsjen sin. Ikke det markedet  hvor engelske ‘lager-lads’ kjøper festlige singleter og øljekker. 

Her kan jeg sose rundt i timesvis, se på eksotisk frukt og grønnsaker. Oppleve hverdagslivet i landet jeg er gjest i, og ikke minst fråtse i nye og spennende smaksopplevelser! På et populært marked er det ingen som helst grunn til å være redd for å spise maten heller. Det er bare ens egen eventyrlyst som setter begrensninger. Den virkelige moroa begynner når man faktisk våger å utfordre seg selv en smule.

 

Et annet alternativ i samme gate er supermarkeder. Det gir meg en intens lykkefølelse å få gå rundt og botanisere i et stort, velassortert supermarked i et fremmed land. Her kan jeg nerde rundt i timesvis helt til resten av familien tar ansvar og drar meg ut derfra – kicking and screaming.

Nescafé – gledens kilde! Denne krever nok sin forklaring. Jeg innser det. Jeg regner meg selv som en rimelig kresen kaffedrikker. En som gjerne betaler noen kroner ekstra for å ha skikkelig god kaffe i heimen (fortrinnsvis svensk kaffe) og følgelig er Nescafé noe jeg kun drikker i ytterste nødsfall. 

Så hvorfor får Nescafé da være med i denne positive sammenhengen? 

Det er fordi hoteller på mange måter er steder hvor mange av universets lover og regler ikke gjelder lenger. Et slags parallelt univers om du vil. Du vet – wienerbrød til frokost og dusjhette på rommet. Sånne ting. 

Men, dersom rommet mitt har vannkoker og et dugelig utvalg små poser med Nescafé tilgjengelig – ja da blir det automatisk pluss i boka fra denne karen! Sånn er det bare. 

Men praksisen rundt dette varierer kraftig, så for å ta ytterpunktene her: 

Hotellrommet vårt på Koh Tao i Thailand var utstyrt med en stor krukke breddfull med alle mulige slags porsjonsposer varme drikker – utallige sorter kaffe, kakao og te (for den som har sånne tilbøyeligheter). Hver morgen stappet rengjøringspersonalet nye godsaker ned i den allerede overfylte krukken. Det var en fest! Intet mindre!

Så har vi hotellet i Casablanca, Marokko. De hadde riktignok vannkoker, men var helt hinsides grådige på Nescafé’n. Vi måtte faktisk innføre knallhard kafferasjonering. Akkurat som under krigen! Jeg må beskjemmet tilstå at dette rett og slett drev meg til kriminelle handlinger. I ren desperasjon snek jeg meg ut i korridoren og grabbet et par poser Nescafé fra vognen til vaskerne… 
Vær bevisst sansene dine. Okay, jeg innser at jeg balanserer farlig nær «livsstilscoaching-hjelp-til-selvhjelpsegmentet» nå. Det får vel bare stå sin prøve. Når det gjelder å «se det store i det lille» eller så tar vi’n helt ut og slå til med et «stop and smell the roses»,  ja da må man faktisk ha sansene med på turen. 
Eksempler på slike – skal vi rett og slett bare kalle det sanselige opplevelser er mange:

Varmen som treffer deg for fullt i det du går ut fra flyet. Tørr eller fuktig – alt ettersom. Hovedsaken er at det er varmt, mye varmere enn der du fløy ifra. Og den gir deg en høyst kjærkommen velkomstklem. 

Å litt døgnvill og småtrøtt ta inn over seg omgivelsene fra taxi- eller bussvinduet på vei fra flyplassen til hotellet. Sliten men samtidig lykkelig vitende om at dere har hele den lange, deilige ferien foran dere. 

Å ligge på stranden, kjenne på solen som varmer ditt (enn så lenge) bleke legeme, lukke øynene og høre på det som foregår rundt om. Dovne stemmer på masse ulike språk, ungene som ivrig leker i bølgene eller bygger sandslott, raslingen i palmebladene over hodet ditt samtidig som du lar den varme, fine sanden renne gjennom fingrene.

Duften av kokos, koriander og lime når du spiser en het, thailandsk curry på en enkel strandrestaurant. Selvfølgelig med tærne godt nede i sanden.

En reise er full av slike opplevelser, uansett hvor man velger å dra. Og nei; man trenger slett ikke dra jorden rundt og dykke med hvithaier for å kunne si at det har vært en vellykket ferie. 

Ofte er det jo disse små øyeblikkene som definerer ferien din og sitter igjen når du tenker tilbake på den. Stundene hvor man evner å kjenne på – og hengi seg til nuet uten å ha den der gnagende følelsen i bakhodet. Den som maser om at man burde komme seg ut og gjøre noen «ordentlige» turistgreier. Som å beite av et par templer før lunsj eller spise helstekt tapir med en uoppdaget stamme langt inne i regnskogen. 

Jeg sier ikke at man ikke skal gjøre sånt. Selvfølgelig skal dere spise tapir med indianere i Amazonas når muligheten byr seg!  

Poenget mitt er at det er feriens «hverdager» (det er uansett flest av de) som til syvende og sist setter standarden for helhetsinntrykket. Det handler om evnen (og viljen?) til å la seg drive med når verden seiler sin egen sjø.  

Jeg er klar over at mange av de vi har reist sammen med stusser litt akkurat nå: «Og dette skal komme fra han? Fra familien med maur i buksene som knapt greier å ligge fem minutter ved bassenget før de må ut og finne på nye sprell?»

Til det har jeg kun én ting å si: Alt er relativt. Noen synes det er i overkant aktivt og eventyrlig å slepe seg ned fra bassenget til stranden, mens andre igjen konstant løper rundt som hodeløse kyllinger på speed. 
Alle har vi ulike grenser for hva som regnes som en «aktiv» ferie, men samtidig har man ikke noe å tape på å utfordre seg og familien en smule. Så lenge man også husker på å nyte de dagene hvor (tilsynelatende) ingen verdens ting skjer.