For oss ikke-marokkanere forbindes ordet Casablanca først og fremst med den klassiske filmen fra 1942. Den med stilige, barske Humphrey Bogart og tidløst nydelige Ingrid Bergman. 

Drar man til Marokkos største by i troen på å få boltre seg i dekadent eleganse og bittersøt kjærlighet med et hint av gin-coctails blir man nok rimelig skuffet. Faktum er at det som mest minner om filmen her nå er røykingen. Folk røyker nesten like mye her som Bogart gjorde i sin tid. Dessuten var jo ikke filmen spilt inn i Casablanca og Marokko i det hele tatt. Et studio i Hollywood fikk gjøre nytten. 

Men la oss nå legge filmen til side og fokusere på hva dagens Casablanca har å by på (en driftig amerikaner har faktisk åpnet en tro kopi av Rick’s Café her. Komplett med Sam på piano…). 

«Velkommen til Casablanca – kontrastenes by» – Akkurat sånn ville nok en Urix Spesial på NRK om byen startet.

Førsteinntrykket av Casablanca er ikke vakkert. Jeg sier det først som sist: Faktisk er dette nok en av de skitneste byene jeg har vært i. Nesten helt der oppe på Agra-nivå (India)! Hauger med søppel pryder med jevne mellomrom gatebildet og vi så faktisk også en død hund liggende midt på gata – ‘Pappa! Jeg tror hunden var død!’ – Joda, larvene hadde allerede spist opp øynene og kroppen var oppblåst som en ballong. Den var nok rimelig død ja… 

Rent arkitektonisk har den i tillegg en hel del å gå på. Veldig hulter til bulter, nytt og gammelt, høyt og lavt, herskapelig og slum om hverandre. Midt i det som virket som et skikkelig kaksestrøk med høye gjerder, svømmebasseng og væpnede vakter utenfor portene så vi plutselig en bitteliten slum, eller shantytown om du vil, komplett med et par kuer som gikk og rotet i søpla.

Dette høres jo ut som et helt forferdelig sted  – tenker du sikkert nå. Finnes det da virkelig i det hele tatt noen grunn til å dra hit? Joda, det gjør faktisk det.

Du kan nyte av et meget behagelig klima, hvor sjøbrisen sørger for at varmen ikke blir for kvelende. Du kan besøke, og la deg imponere av, den gedigne Hassan II Moskeen – verdens tredje største. Nordafrikas største kjøpesenter – Morocco Mall – ligger her for den som har interesse for sådant. Du har noe så sjeldent som en medina (gamleby) hvor du kan gå omkring uten at folk konstant er på deg for å selge et eller annet.

Gamlebyen i Casablanca er et sted hvor marokkansk hverdagsliv fortsatt gjelder, men også her har du kontrastene. Det ene øyeblikket sklir du rundt i fiskeslo og stanger hodet i et par geitetestikler som henger der så fint til salgs før du så runder hjørnet og kommer til en fantastisk vakker sidegate malt i friske farger og dekorert med blomster fra topp til tå.

Men – som jeg så ofte har påpekt i bloggen min er det menneskene det til syvende og sist koker ned til. Det hjelper ikke å kunne varte opp med alskens pittoreske parker og majestetiske paradegater. Dersom stemningen i byen er allment utrivelig blir det ikke noe hyggelig å være turist der uansett. Og det skal jaggu sies: like lurvete som Casablanca er i kantene, like hyggelige er innbyggerne. 

Folk i Marokko er jevnt over veldig trivelige og omgjengelige, men her i byen har de skrudd opp dette et ekstra hakk. I tillegg er de det uten å ha baktanker om å selge deg noe, det være seg verken varer eller tjenester. Folk her er rett og slett genuint glade for å se deg, de hilser blidt og slår gjerne av en liten prat. 

Dette kan selvfølgelig ha sammenheng med at Casablanca ikke er noen utpreget turistby. Dette er en by for økonomi, politikk og administrasjon. Turistene flokker heller til Marrakesh, Essaouira og Agadir. Folk her er med andre ord ikke avhengig av turistenes penger men tar istedet kontakt på helt andre premisser.

Vil jeg så anbefale folk å dra hit? Jeg vet ikke. Det er jo ingen direkte store turistattraksjoner her, bortsett fra moskeen da. Samtidig gir byen en fin anledning til å oppleve genuit (usj, jeg forsøker virkelig å unngå det ordet så langt det går) marokkansk hverdagsliv og usedvanlig hyggelige mennesker og det er ikke så dårlig bare det.

Skal du besøke bare én by i Marokko drar du ikke til Casablanca, da drar du selvfølgelig til Marrakesh. Men dersom du, som oss, har et par dager å slå ihjel her i venten på en flight eller noe sånt er det faktisk ingen krise. Ikke la deg skremme av at byen er stor, rotete og skitten. Gi den litt tid, prat med folk. Sjansen er stor for at du også finner ut at Casablanca faktisk er en bra by som står (noenlunde) støtt på egne bein uten å måtte bli assosiert med den der filmen.

Kort sagt: du får et bra klima, hyggelige kafeer, god og billig mat og supertrivelige innbyggere. Da får man heller holde pusten med jevne mellomrom når man er ute og går på gatene… Ungene syntes i tillegg det var stas med stort kjøpesenter. 

Jeg vil nok ikke anbefale å reise til Casablanca dersom barna (og de voksne) ikke er særlig reisevante. Våre barn har på en måte «gått gradene» i forhold til dette, og da går det bra. Å hoppe direkte fra Blue Village på Kreta til Casablanca derimot tror jeg ikke er noen god idé. 

Blir trangen for en dose 40- talls, subtropisk dekadense for stor kan du jo bare stikke innom Rick’s Café, trekke hatten kjekt ned på skrå, bestille en (svindyr) French 75 og spørre om pianisten ikke kan spille ‘As Time Goes By’ én gang til. 

Til slutt: Uansett kan du ihvertfall si at du har vært i Casablanca. Det er ytterst få byer i verden med like stilig navn. Det kan ingen ta ifra denne byen.