Sidi Ifni, tre timer sør for Agadir, er en snodig liten by. Fram til 1969 var byen faktisk en del av Spania i det som engang var ‘Spanish Sahara’. Dette var i sin tid en base for slavehandel og senere eksport av fisk til det spanske fastlandet. 

Nå for tiden er dette et søvnig lite sted med en helt særegen atmosfære, mye grunnet byens historie og ikke minst arkitektur. 

Til tider kan Sidi Ifni minne mer om en liten kolonial by i Mellom-Amerika enn et sted i Marokko. Området fra stranden, opp til torget er preget av spanske art deco- bygninger fra 30- tallet i varierende grad av kledelig forfall. De fleste bygningene er malt i lyseblått/hvitt, folk hilser like mye på spansk som på fransk eller arabisk og midt på dagen er det siesta.

Nå på sommeren er byen store deler av døgnet innhyllet i tåke som siger inn fra Atlanterhavet. Dette er med på å forsterke den litt mystiske Gabriel Garcia Marquez-stemningen som tidvis preger byen. Horisonten forsvinner og alt får et mykere, nesten filmaktig fokus. 

Dette er nok også med på å gjøre at det kan bli overraskende kjølig her. Dersom man ser på kartet skulle man jo tro at det er rene bakerovnen her sommerstid, men dengang ei. Faktisk har en lett jakke/genser vært god å ha visse kvelder. 

Sidi Ifni har vel strengt tatt ikke de helt store severdighetene. Det er mer den særegne avslappende atmosfæren og de vennlige folkene som gjør dette til et helt spesielt sted. 

Et sted hvor dagene overlapper hverandre i sakte, bedagelig tempo. Akkompagnert av atlanterhavets evige dønninger inn mot stranden. Byen har også et godt utvalg av spisesteder med god mat i alle prisklasser.

Et lite varsku for barnefamilier på tampen dog: Det er kanskje ikke så veldig mye å gjøre spesifikt for barna her. Selv om vi voksne nok gladelig hadde vært her enda en uke merker vi at barna kanskje begynner å bli litt rastløse. 
Det hjalp selvfølgelig at vi her fikk slått klørne i en skikkelig godbit av et utleiehus. Stort og romslig med svømmebasseng, rett over stranden og 15 minutters gange inn til sentrum.

Men sånn er det. I morgen drar vi i alle fall nordover til landets største by – Casablanca. Her burde både liten og stor kunne finne nok å ta seg til. Jeg kommer selvfølgelig tilbake med rapport derifra. 

For å summere opp kan jeg bare si at Sidi Ifni er et spesielt sted som føles veldig autentisk marokkansk/afrikansk. Man får et godt inntrykk av menneskers dagligliv her på en måte vi ikke har opplevd de andre stedene vi har vært i Marokko. Uansett så passer kanskje ikke Sidi Ifni for absolutt alle. Dette er absolutt ikke noe party-party-party sted (vi fikk dog kjøpt en flaske vin «under disken» på et hotell i byen). Det er vel mer et sted for late dager med en bok (eller nettbrett…) i fanget.

Det ble kanskje ikke et så veldig langt innlegg dette. Som sagt er det den litt udefinerbare stemningen og atmosfæren som er det spesielle med byen og da er jeg redd for at det kreves en noe mer poetisk anlagt skribent enn meg for riktig å kunne yte Sidi Ifni rettferdighet. Du får heller dra hit og oppleve det selv. Vi likte oss ihvertfall veldig godt her.