Oppdateringene til bloggen er ikke alltid like dagsaktuelle og «live» som jeg skulle ønske, men med en internetthastighet/stabilitet hentet rett fra 1998 blir det som det blir (i-landsproblemer, jeg vet). Men det blir da etterhvert! 

Agadir er Marokko’s mest kjente destinasjon når det kommer til chartertrafikk for de som søker sol og sand. 

Etter et voldsomt jordskjelv i 1960 som tok livet av titusener og la så godt som hele byen i ruiner ble det bestemt at Agadir skulle bygges opp igjen med masseturisme i tankene. 

Etterhvert opparbeidet stedet seg en viss populæritet hos først og fremst nordboere som et alternativ til Kanariøyene som ligger rett utenfor. 

Vi tilbrakte to netter her, mest for å få en pause i turen mellom Marrakesh og Sidi Ifni. For å være helt ærlig hadde vi ikke de helt store forventningene til Agadir. En turistby konstruert på 60-70 tallet frister liksom ikke så voldsomt – såpass snobbete må vi få innrømme at vi er… 

Førsteinntrykket innfridde dessverre alle våre fordommer – og vel så det. Hotellet vårt var helt greit for prisen om enn sørgelig sjarm- og karakterløst. Det blir liksom litt stakkarslig når fasaden og lobbyen forsøker å gi inntrykk av at du har kommet til Waldorf Astoria i New York og så er selve hotellet mest som et enkelt flyplasshotell utenfor Gardermoen. Restauranten? – En katastrofe. Uten sammenligning det verste vi har spist i Marokko!

Omgivelsene gjorde heller ingenting for å rette opp inntrykket. Annenhver tomt var en byggeplass og den andre halvparten er store, triste hoteller. 

I tillegg lå hotellet langt unna alt som måtte være av interesse i byen – Inkludert stranden – hvilket gjorde oss fulstendig avhengig av Agadir’s armade av skrupleløse taxisjåfører. Der sjåførene i Essaouira og Marrakesh faktisk var veldig til å stole på i forhold til pris tok taskenspillerne i Agadir ikke fem øre for å skru opp avtalt pris også etter kjøreturen! -Uhørt! 

Når vi vel kom oss ned til stranden, strandpromenaden og marinaen ble inntrykket noe bedret. Dette var faktisk et ganske så hyggelig område å rusle rundt i med flere fine kafeer med god kaffe og delikate kaker. Restaurantene her var dog av det skuffende slaget.

 Eller… skuffende og skuffende, man forventer jo strengt tatt ikke god matvaluta (er det et ord?) for pengene på disse stedene. Dyrt og smakløst er dessverre normen når en restaurant kan lene seg på beliggenhet istedenfor å faktisk måtte by på god mat for å få kunder. 

Stranden var faktisk skikkelig fin. Lang og ren med behagelig vann. Det var derimot ekstremt folksomt her. På sommeren rømmer horder av marokkanere fra den trykkende heten i innlandet ut til kysten, hvilket jo er fullt forståelig. Uansett – personlig foretrekker jeg mine strender med litt mer albuerom…

For å summere opp: Agadir føltes dessverre som en ganske så bortkastet stopp på marokkoturen vår. På mange måter kunne dette vært en av feriebyene på den spanske solkysten. I mine øyne finnes det byer i Marokko som er uendelig mye mer spennende enn dette. Men smaken er jo så forskjellig. Det er jo ikke fullstendig håpløst her, visse sider er som nevnt helt OK. Det er bare så godt som blottet for det vi etterhvert har lært oss å forbinde med marokkansk sjarm og særpreg.

Helt til slutt: Her finner man opptil flere eksemplarer av «English Pub» og jaggu så vi også et sted som kalte seg «Little Norway». Så får hver enkelt av dere avgjøre om dette er forlokkende eller frastøtende.