Til sommeren er det på’n igjen. En ny tur med alle nerdete, nitide forberedelser dette jo fører med seg. Som på forrige tur blir det også i år med min søster og hennes familie som reisefølge. 

Denne gangen ønsket vi å prøve på noe helt nytt. Etter noen iherdige søk etter flybilletter til diverse fristende steder i øst og vest, nord og sør (OK – ikke nord da, så desperate etter noe nytt var vi ikke…) fant vi noe som alle kunne enes rundt: Kokospalmer og elefanter i Sørøst Asia blir i år byttet ut med daddelpalmer og kameler i Marokko!

 

Vi har ikke vært hverken i Afrika eller noe arabisk land tidligere og Marokko virker som et meget spennende reisemål.  Flybillettene var i tillegg billige, så da var saken klar: Couscous it is! 

Når så den avgjørelsen er tatt gjenstår den morsomste delen: å planlegge hvor vi skal reise i landet og hvor vi skal bo. Det skulle vise seg å bli en smule mer komplisert enn vi hadde trodd. Å planlegge en sånn tur til for eksempel Thailand kan jeg gjøre med bind for øynene og en hånd på ryggen, men Marokko skulle vise seg å kreve all min (og min søsters) reiseplanleggingskløkt og utholdenhet… 

• UTFORDRING NR. 1: REISERUTE – ELLER HVOR LENGE KAN VI LABBE RUNDT I EN KAOTISK STORBY I 40 GRADER FØR VI MÅ UT TIL KYSTEN OG AVKJØLE OSS? 

Marokko er som sagt ukjent terreng for vår del, men én ting har vi da fått med oss: Deler av landet er rett og slett uhyggelig varmt i juli! Vi snakker godt over 40 grader i f.eks. Marrakesh, og i selveste Sahara er det minst like voldsomt… 

De aller fleste anbefaler at man holder seg ved kysten under en sommerferie i Marokko. Det blir simpelthen altfor varmt i innlandet, med unntak av Atlasfjellene da. 

Vi er jo ikke dummere enn at vi hører på gode råd, så den aller største delen av oppholdet blir følgelig tilbrakt ved landets atlanterhavskyst. Vi har likevel bestemt oss for å ta noen dager i Marrakesh. Med hjelp av et behagelig hotell (med basseng!) og ved å begrense sightseeing til tidlig morgen og ettermiddag/kveld bør vi kunne holde ut i en 4-5 dager. 

Det er som de sier: Only mad dogs and englishmen stay out in the midday sun. Og siden vi ikke er noen av delene tar vi klokelig konsekvensene av det (det er i og for seg en ire med i reisefølget men vi får tro han holder seg i skinnet). 

Når det kommer til Sahara er vi fremdeles litt i tenkeboksen her. Selv om jeg aldri så mye har lyst til å bejake min indre Lawrence Of Arabia, rolig og majestetisk duvende på en kamel over de veldige sanddynene, må jeg jo tenke på forholdene. Man er jo tross alt en ansvarlig familiefar!

Men – vi får se. Vi har tre dager på oss til å fylle med en tur av noe slag. Det blir til å maile et knippe reisearrangører og høre hva de anbefaler. Reisearrangører ja – du hadde vel ikke trodd at jeg skulle slepe med meg kone og barn ut i ørkenen på egen hånd? Leie et par kameler, installere en kompass-app og la det stå til? Tror ikke det… 
Greit nok at jeg liker å fikse ting på egenhånd når det gjelder reising, men et sted går faktisk grensen! 

Kort oppsummert betyr dette at vi dropper en populær og spennende by som Fez til fordel for kysten. Sånn får det bli, så har vi heller et påskudd til å dra tilbake. Under en annen årstid vel og merke. 

Flybillettene gjorde også sitt til at det å legge opp en logisk og naturlig reiserute etterhvert bød på noen utfordringer. Her skal jeg være såpass ærlig å innrømme at det gikk litt kjapt i svingene når jeg bestilte billetter… Vi endte opp med å fly inn til Marrakesh og hjem igjen fra Casablanca som ligger ved kysten ca. midt i landet. 

Jeg skal ikke gå så nøye innpå geografi og ønskelige reiseruter men etterhvert som vår «ønskereiserute» begynte å ta form, inkludert strek over Fez, skjønte vi at her blir det nok mye frem og tilbake. 

Vi snakker med andre ord om det man aller helst ønsker å unngå ute på tur: Backtracking – å måtte reise tilbake samme vei man kom. Men men… Det er bare å bite tennene sammen og gjøre det beste ut av det. 

• DESTINASJONER OG HOTELLER I EN SALIG RØRE

Det var her vi virkelig ble satt på prøve. Å finne byer med hotell som skulle passe for alle viste seg å bli en formidabel utfordring. 

Det startet jo så bra. Første stopp blir den gamle fiskebyen Essaouira. Dette var i sin tid (60/70-tallet) et yndet tilholdssted for kjente musikere og kunstnere som for eksempel Cat Stevens, Jimi Hendrix og Janis Joplin. Her kunne de slappe av på stranden med en blås førsteklasses «Moroccan Gold» for den rette groovy stemningen. 

Det er muligens ikke riktig så «groovy» tilstander der nå for tiden men det skal være en nydelig og avslappende liten by med en fin strand og masse god mat. En perfekt start på ferien med andre ord! 

Her var det ikke noe problem å finne et passende sted å bo heller. Det var bare å velge og vrake mellom lekre feriehus eller sjarmerende familiedrevne små hoteller. Vi gikk for et lite, sentralt sted med det akk så viktige bassenget. 

Deretter blir det backtracking (hrmf…) til Marrakesh hvor det heller ikke var noe større problemer med losji. Noe som har blitt veldig populært der er å bo i såkalte «riads» – gamle, tradisjonelle hus som er gjort om til hotell. Her endte vi likegodt opp med å booke en riad helt for oss selv. Med basseng såklart, man må absolutt ikke glemme det der med 40 varmegrader… 

Men så møtte vi veggen. Dead end. Så det sang. 

Vi skal jo hjem fra Casablanca, så da føltes det logisk å velge et sted i nærheten. Vi ville også ha et sted ved stranden for å kunne riktig slappe av etter det forventede kaoset i Marrakesh og lade batteriene (klisjéadvarsel!) før hjemreisen. 

Sannheten er at vi fant ingen verdens ting. Fant vi et hus som så lovende ut lå det enten 10 mil fra nærmeste lille butikk eller et enstemmig kor av anmeldelser på Tripadvisor konkluderte med «styr unna – for enhver pris!». Det var et par hoteller ved bystranden i Casablanca, men de var priset i luksusklassen. Selv om hotellet så ytterst ordinært ut. 

Vi utvidet søket. Både nordover og sørover. Ingenting… 

Apatien og maktesløsheten begynte å snike seg inn. Min søster og jeg la litt halvhjertet ut våre respektive forslag et par ganger i uka på vår lukkede «turplanlegginggruppe» på facebook (noe som forøvrig anbefales på det sterkeste – spesielt dersom man reiser flere familier sammen). 

Det ble etterhvert mest for syns skyld. Jeg husker vi fant et flott hus på Airbnb og sendte optimistisk avgårde en forespørsel og fikk kjapt svar: «Yes, you can stay here, all 11 of you. But two of the children have to sleep under the table in the livingroom». OK, vi søker videre… 

Tvilen begynte nå for alvor å få sitt iskalde, nådeløse grep om oss. Må vi virkelig ta «Skammens Telefon» til et reisebyrå? Skulle ikke vi liksom være drevne og erfarne i dette gamet? Nei det herre her, det… 

Da – i et siste, desperat forsøk snudde jeg det hele på hodet. Jeg zoomet inn en god bit sør på kysten. Skal vi se… Der er det en by som heter Sidi Ifni. Kan det være noe kanskje? Ifølge en guidebok er det «kanskje verdens fineste (tidligere) militære art-deco by»! Juhuu – what’s not to like?

Når byen ligger litt utenfor turistenes allfarvei og i tillegg har en fin bystrand fikk jeg for alvor ferten igjen. Hva med hotell/hus? Kan vi endelig legge den vonde tiden bak oss og trylle fram et dugelig krypinn? 

Og tror du ikke vi fikk jackpot etter bare et kjapt, lite søk? Et stort, nydelig hus like utenfor sentrum. To minutter å gå til stranden, svømmebasseng og grill på terrassen! Ikke var det dyrt heller. Det eneste lille drawbacket er jo at det blir et par-tre ekstra timer for å komme seg til Casablanca, men det ser det jaggu ut til å være verdt!

Dermed blir enden på turen to netter i Casablanca før hjemreisen. Greit nok, vi skal saktens finne på noe i den byen også vi! 

Man får jo unektelig noen assosiasjoner når man hører navnet «Casablanca». Kule Humphrey Bogart og tidløst vakre Ingrid Bergman glir verdensvante rundt i dekadente, stilige omgivelser i Rick’s Café.

 Nå virker det som om dagens Casablanca ikke skal greie å leve opp til slike forventninger, det er visstnok en temmelig typisk sliten og kaotisk storby. Ingen spesielle severdigheter bortsett fra det som skal være afrikas største moské. 

Filmen ble forresten ikke spilt inn «on location» i Casablanca engang… 

Uansett – det blir nok helt topp. Jeg liker jo faktisk den type byer. Og skulle det – mot formodning – ikke bli så veldig stas, ja da kan vi trøste oss med at «We’ll always have Paris» (jeg satser på at ihvertfall noen tok den). 

Sånn kan det da altså fungere når vi planlegger tur. Noen skjær i sjøen, til tider frustrerende, men med litt improvisasjon og tålmodighet kommer man da i mål til slutt. 

Vi har som nevnt fremdeles tre dager mellom Marrakesh og Sidi Ifni å fylle med noe spennende. Skal vi klatre i Atlasfjellene? Eller skal vi faktisk våge oss på det bakerovnshete Sahara? Vi får se. Det er fremdeles tid til å finne ut av det. 
Det kommer selvfølgelig oppdateringer her underveis på reisen. Vi gleder oss ihvertfall masse!