Machu Picchu – den gamle, mystiske inkabyen langt oppe i de peruanske Andesfjellene – er så definitivt en av Sør-Amerikas mest ikoniske attraksjoner. 

På samme måte som Rio/Copacabana i Brasil, Påskeøya utenfor Chile og den veldige Amazonasjungelen har bilder herfra trigget nysgjerrigheten og reiselysten hos aspirerende oppdagelsesreisende til alle tider. 

Jeg har rett og slett gledet meg til å skrive om Machu Picchu. Turen vi hadde hit i 1995 er fremdeles en av mine heftigste og – dear I say it- magiske reiseopplevelsene noensinne! 

Jeg tar også med hele pakka her. Det vil si ikke bare selve Machu Picchu, men også varianten hvor man går The Inca Trail hele veien fram. Dette er en tur som tar tre dager hvor man ankommer selve ruinbyen den fjerde dagen. Har man tid (og litt ork…) er dette utvilsomt den foretrukne måten å besøke Machu Picchu på. Mener nå jeg da. 

• CUZCO – INKAENES HOVEDSTAD, MED EN TOUCH AV SPANSKE CONQUISTADORER

De aller fleste som besøker Machu Picchu bruker Cuzco som utgangspunkt. Dette er en god idé av flere grunner. 

For det første er den gamle inkahovedstaden en usedvanlig fascinerende og spennende by med masse å se og gjøre.

For det andre – og dette er faktisk temmelig viktig – ligger byen 3400 meter over havet. Dette gjør at man kan/bør være her noen dager for å aklimatisere seg til den tynne luften før man gyver løs på selve Inkastien. 
Drar man fra lavlandet og rett på fjelltur er risikoen stor for at det hele blir en ytterst ubehagelig opplevelse, med høydesyke og tunga på slep… 

Som sagt bør det ikke by på noen problemer å slå ihjel noen dager her. Alle flotte bygninger i spansk kolonialstil er selvsagte blikkfang, men det som virkelig er verdt å merke seg er faktisk grunnmuren til disse husene. 

Grunnmurer? – Ja det høres jo festlig ut… Tenker du antakelig nå. Men bare hør her: Når spanjolene, med Pizzaro i spissen, inntok Cuzco på 1500-tallet grafset de først med seg alt gull og sølv de kunne finne (og det var ikke lite!) og shippet hjem til Spania. 

Deretter rev de alle bygninger og bygde sine egne istedenfor. Inkludert katolske kirker. Underveis i prosessen innså de dog én ting: de skulle aldri kunne bygge like solid som inkaene. De lot dermed grunnmurene stå igjen for så å bygge sine egne hus oppå! 
Dette ser man tydelig når man rusler rundt der den dag i dag. De vakre kolonihusene (for det er de, det skal de ha spanjolene…) står støtt og stadig oppå gedigen, bunnsolid inkagrunnmur.

Oppgjennom årene har det vært flere jordskjelv her, og ganske riktig: de spanske bygningene får realt med juling og må restaureres gang på gang mens inkaenes grunnmur knapt har rikket seg en millimeter!

Ellers er det gode restauranter (man kan meske seg med den lokale spesialiteten grillet marsvin – cuy), koselige kaféer, barer, fargerike markeder og fargerike indianere. Vaskeekte etterkommere etter inkaene som en gang bygde denne byen. Stolte og bevisste sin kultur og historie. Det er med andre ord masse å finne på mens man venter på å komme i gang med fjellturen.

Og én ting til: Du vil bli overrasket over hvor mye bedre panfløytesvisker som ‘El Condor Pasa’ passer inn i denne settingen, sammenlignet med f.eks. på Trondheim Torg…

Men nå til hovedpoenget i dette innlegget. Først Inkastien, deretter selve rosinen i Peru-pølsa (Hmmm… Det hørtes ikke helt bra ut) – Machu Picchu! 

• INKASTIEN – OPP OG NED, OPP OG NED SOM I EN EVIG FORTRYLLENDE STEPPØVELSE

Å finne arrangør til turen bør ikke by på noen problemer. Cuzco vrimler av små og store selskaper som mer enn villig loser dere trygt fram til Machu Picchu. Og bare så det er sagt: Det er ikke lov til å vandre Inkastien på egen hånd. 

En guide er faktisk helt uvurderlig på en sånn tur. Man passerer flere små og store ruiner på veien. Dette – i tillegg til den stadig skiftende naturen, blir mye mer givende med en god guide som kan forklare det meste underveis.

Er det slitsomt? Tja. Nok en gang: man skal ikke undervurdere effekten av høyden. Får man høydesyke underveis kan hele turen bli et frustrerende og traumatisk minne. Jeg vil faktisk faktisk påstå at dersom man ikke har tid til å aklimatisere seg er det nesten best å droppe Inkastien og heller ta toget helt frem til Machu Picchu. Dette er dog individuelt.

Det er ganske mye gåing. 6-7 timer hver dag så vidt jeg husker. De to første dagene er utvilsomt de mest slitsomme, med flere tøffe stigninger. Den tøffeste er opp til ‘Dead Woman’s Pass’ som er turens høyeste punkt på over 4000 m.o.h.

Etter dette går det stadig mer nedover og man merker tydelig hvordan klimaet skifter karakter. Fra det temmelig tørre og karrige på vestsiden av det høyeste punktet, til gradvis mer fuktighet og jungelaktig vegetasjon på østsiden hvor man jo beveger seg i retning av Amazonas.

Man kan også leie bærere til å bære ryggsekken. Høyst sannsynlig er det allerede leid inn bærere som både bærer telt, mat, og annet utstyr. For en liten ekstra slant spenner de i tillegg på seg ryggsekken din. Vi takket gladelig ja til tilbudet, men det er opp til hver enkelt.

Vi følte oss dog en smule beklemte når de små, spinkle bærene spurtet forbi oss med sin blytunge oppakning og sine hjemmelagde sandaler. 
Selve veien består til stor del av de originale trappetrinnene fra inkaenes tid. Ingen fjellklatring med andre ord. Det kan likevel bli glatt når det regner, så gode sko er en nødvendighet (jeg gikk med joggesko, og det fungerte helt greit).

Som nevnt tidligere passerer man flere inkaruiner underveis og noen av disse fungerer også som campingplasser. Det er unektelig en spesiell opplevelse å krype ut av teltet, omgitt av de eldgamle steinmurene idet morgentåken letter og kokken serverer deg en kopp nylaget, sterk og god peruansk kakao.

Dette er kort oppsummert en flott, variert og ikke så altfor krevende tur i det storslåtte peruanske fjellandskapet. Ruinene og alle de andre sporene etter inkatiden er selvfølgelig en gedigen bonus.

Den siste dagen står man opp i god tid før soloppgang og går i mørket den siste timen før man så ankommer ‘Puerto Del Sol’ hvorfra man har vidunderlig utsikt når tåken letter over de jungelkledde fjellene og avdekker selveste Machu Picchu. Målet for vandringen! 

• MACHU PICCHU – STEIN, FJELL OG LAMAER I EN HØYERE ENHET 

Førsteinntrykket, dersom man kommer via Inkastien, er ren og skjær magi: 

Fra Solporten (Puerto Del Sol) ser man først ingen verdens ting. Deretter, etter som solen begynner å vise seg, ser man det hvite tåkehavet. Man ser grønne fjelltopper som sakte trer frem samtidig som morgentåka bukter seg rundt etterhvert som den stadig tynnes ut. Så – idet solstrålene titter fram over fjellene skingres siste rest av tåka, og Machu Picchu åpenbarer seg foran deg. Som ved et guddommelig trylleslag! Man har jo sett på biler, på TV og lest om dette stedet. Likevel er man virkelig ikke forberedt på dette synet. Et syn som slår pusten utav deg!

Etter å ha summet seg en stund tar man så det obligatoriske bildet av seg selv, kjekt poserende foran ruinene, før man rusler ned for å ta herligheten i nærmere øyensyn.

Machu Picchu lå meget godt gjemt, overvokst av jungel, langt inne i fjellheimen i mange hundre år. Helt til den amerikanske arkeologen Hiram Bingham nærmest snublet over det i 1911. Funnet ble raskt en verdenssensasjon og er fremdeles, den dag i dag, den i særklasse største turistattraksjonen i Peru. 
Byens funksjon i det gamle inkariket er litt uklar, men de fleste heller mot at det var en slags «ferieby» for de øvre klasser i inkariket. Litt sånn Las Vegas kanskje? -«What happens in Machu Picchu, stays in Machu Picchu…»

Åkkesom, det er en helt nydelig opplevelse å rusle rundt i den gamle inkabyen. Først sammen med guiden som gir uvurderlig informasjon om stedet, og deretter en stund på egenhånd.

Du har bolighus, sermonielle strukturer og en landbruksavdeling med terrasser og vanningssystemer. Alt sammen nesten perfekt bevart og omkranset av det fantastiske landskapet. Det er i tillegg utplassert et knippe lamaer her som helt klart gir bildene dine en ekstra pittoresk snert!

Det er ikke noe alternativ å gå Inkastien i revers, akkurat det er forbudt. Når sightseeingen er over går man ned til togstasjonen i bunnen av dalen og tar så toget tilbake til Cuzco. 
Som nevnt tidligere er det også en mulighet for å ta toget til Machu Picchu også, dersom man ikke kan/ønsker å gå Inkastien. Det er ihvertfall et hotell ved togstasjonen så man kan for jo ta toget som kommer fram på kvelden, overnatte, og stå opp i tide så man får med seg den spektakulære soloppgangen likevel.

Jeg tror faktisk ikke jeg har truffet noen som, når de har sett bilder fra Machu Picchu, ikke har fått umiddelbar lyst til å reise dit. Og når man vel er der lever det så til de grader opp til hypen! Akkurat det er det slett ikke alle kjente turistattraksjoner som gjør… 
Kort sagt: Alle som har den minste mulighet til det, bør ta turen hit. Man trenger absolutt ikke være hverken en erfaren fjellgeit/turfantast eller nerdete arkeolog for å sette pris på Machu Picchu. Den naturlige skjønnheten og de spektakulære, velbevarte ruinene gir deg garantert et minne for livet.

Og ja – jeg hadde gladelig tatt med barna hit. Også inkludert Inkastien. Gi dem litt bakgrunnsstoff om inkariket og conquistadorene så bør det være nok til å vekke eventyrlysten hos selv den mest blasé tenåring.