På tampen av vår 6-måneders tur gjennom Latin-Amerika var turen kommet til Bolivia. Vi visste egentlig ikke helt hva vi skulle forvente oss av dette landet. 

Man hører jo ikke så mye om Bolivia til daglig, og når det er noe handler det enten om kokain eller politisk uro. Det er i tillegg det fattigste landet i Sør-Amerika så våre forventninger var vel ikke skyhøye for å si det sånn… 

Ja, og ellers er Bolivia kjent for å være stedet der det revolusjonære ikonet Che Guevara møtte sitt endelikt i 1967. Drept av den bolivianske hæren på oppdrag fra USA. 

Legger man så sammen all denne elendigheten kan man kanskje forstå at dette landet ikke akkurat vrimler av turister. 

Men så feil kan man faktisk ta. Etter 2-3 ukers reising rundt omkring i landet seilte Bolivia likegodt opp til å bli vårt favorittland i Sør-Amerika! Hvem hadde trodd det?

Her skal jeg nå gjøre et forsøk på å forklare hvorfor og forhåpentligvis gjøre så at flere får lyst til å dra hit. Dette er virkelig et helt fantastisk spennende land! 
Men det er til tider ganske hardcore reising. Ugjestmildt klima, elendige veier og temmelig basic transport og boende. Likevel: Naturen tar til tider pusten fra deg, byene er heftige og menneskene hyggelige. 

Det venter storslagne og eksotiske eventyr rundt hver sving, så dersom du er innstilt på å jobbe litt ekstra for opplevelsene gir Bolivia deg garantert minner for livet! 

• COPACABANA – NEI, IKKE DEN DU TENKER PÅ.

Den lille byen Copacabana var vår første stopp i Bolivia når vi kom hit fra nabolandet i nord, Peru. Byen ligger meget vakkert til ved den sagnomsuste innsjøen Lago Titicaca. Sjøen ligger over 3800 m.o.h. og er med det verdens høyest beliggende farbare innsjø. Jeg tror forresten det er en gammel Donald-historie som utspiller seg her.

Naturen her er virkelig noe for seg selv. Den uvirkelig klare og blå himmelen speiler fargen i den dype, enormt store sjøen. Kontrasten mot det karrige og golde landskapet er slående.
Selve byen er som sagt ganske liten, men både vakker og trivelig. Den store og særegne katedralen i gammel spansk kolonistil er byggverket som virkelig stikker seg ut her med sin dominerende beliggenhet på torget – El Plaza.

Det er et knippe restauranter å velge mellom og den lokale delikatessen er velsmakende ørret, fersk fra Titicacasjøen!

Den ene, store utflukten alle tar her er et besøk til Isla Del Sol og Isla De La Luna – sol- og måneøya. Ifølge legenden til inkaindianerne er dette fødestedet til intet mindre enn både solen og månen.

Uansett hva man måtte tro på er ihvertfall soløya verdt et besøk. En båttur fra Copacabana på et par timer gir deg noen timer på å rusle rundt på øya og nyte av landskapet, den friske luften og den intenst blå sjøen. Man kommer også over eldgamle jordbruksterrasser hvor inkaene dyrket poteter for flere hundre år siden.

• LA PAZ – KAOTISK OG HEFTIG

La Paz er Bolivias største by (det er dog ikke hovedstaden – det er det Sucre som er).Hjem til 1,6 millioner mennesker og med en beliggenhet 3600 meter over havet.

Høyden merkes godt. Kommer man hit rett fra lavlandet gisper man etter luft konstant grunnet den tynne luften. Vi hadde reist rundt i høyden både i Ecuador, Peru og Bolivia en god stund så våre kropper hadde tilpasset seg høyden ganske bra (produsert ekstra røde blodlegemer for å kompensere for mangelen på oksygen).

Det er ikke en spesielt vakker by. Stygge høyhus og – til en latinamerikansk storby å være – har den få av disse spektakulære husene i spansk kolonistil som er så vanlig ellers på kontinentet. Og oppover åsdidene kryper slumområdene stadig høyere.
Uansett, til tross for dette og til tross for mangelen på de store og spektakulære severdighetene likte vi oss veldig godt her. Det er en morsom by å rusle rundt i, med et livlig gatebilde. Inkludert masse markeder hvorav «wiches market» – heksenes marked – er et must. Her kan man blant annet anskaffe diverse spenstige urter som garantert gir hell og lykke i kjærlighetslivet eller så kan du gå til innkjøp av det der inntørkede lamafosteret du alltid har ønsket deg!

Jeg må i tillegg nevne at etter så lang tid oppe i Andesfjellene hvor dietten stort sett bestod av udefinerbart (og seigt) kjøtt, ris, potet og mais, var det deilig å komme til en storby med litt større utvalg av spisesteder.

Lykken var komplett når vi fant en ekte pizzeria – en slags lokal variant av Pizza Hut.

Lykken var også tilsynelatende komplett når jeg, på en annen restaurant, bestilte inn en cheeseburger. Tenk det: Endelig skulle jeg få sette gebisset i en ekte burger igjen! Hadde jeg bare vært litt påpasselig, litt mindre beruset av gleden over å endelig få tilgang til alle disse delikatessene. Da hadde jeg antakelig ikke syndet mot regel numero uno når man skal spise farseprodukter i u-land: DET SKAL VÆRE GJENNOMSTEKT! Jeg husker at jeg tenkte «er det ikke ørlite grann rosa i midten?». Men nei, jeg glufset det i meg med stort velbehag…

Måtte jeg så betale for mine synder? – Vel – skiter paven i skogen? Her snakker vi renter og renters rente… Jeg skal definitivt ikke plage mine kjære lesere med detaljer, men dersom du har sett Exorcisten kan noen scener derfra minne veldig om grusomhetene som utspant seg på vårt spartanske hotellrom (uten egen WC selvsagt). Min wife to be hadde rollen til Max Von Sydow og at hun ikke løp hylende derfra for aldri mer å komme tilbake er fremdeles et mysterium for meg…

Men etterhvert kom omsider tilværelsen i vater igjen og etter en lengre periode med hutring i til tider bikkjekald fjelluft søkte vi oss nedover til lavlandet. Øst for La Paz og ned til den bolivianske delen av alle junglers mor: Amazonas… Som en illustrasjon på hvor kaldt det var på hotellrommet kan jeg nevne at shampoen som stod på nattbordet frøs til is i løpet av natten…

Et festlig innslag, eller kuriositet om du vil, var når et lokalt korps marsjerte rett utenfor vinduet vårt mens de spilte den der marsjen fra Monty Python’s Flying Circus. Med fynd og klem. Vi ventet bare at den store foten med prompelyd skulle komme når som helst.

•  AMAZONAS – ROSA DELFINER OG STUET PIRAYA

Amazonas har alltid vært selve guttedrømmen for meg. Så jeg var naturlig nok ekstremt oppspilt ved tanken på å endelig faktisk få oppleve dette på riktig – ikke bare gjennom bøker og David Attenborough’s programmer på TV.

Men, og dette er et stort, brutalt og gigantisk MEN, først måtte vi jo komme oss dit. Tar man et kjapt blikk på kartet ser det hele såre enkelt ut. Ikke allverdens til avstand – kjøp bussbilletter og off you go. Men hvorfor skulle bussen ta så voldsomt lang tid..?

Etter litt finlesing i Lonely Planet-klassikeren ‘South America On A Shoestring’ kom forklaringen: Veien fra La Paz til Coroico – også kalt Yungasveien – regnes som kanskje verdens farligste veistrekning. Det mest kjente kallenavnet på veien er intet mindre enn ‘The Death Road’…

Gikk jeg så videre med denne informasjonen til madamen? Noe som jo ville vært the decent thing to do. Så at vi kunne hatt en diskusjon og tatt en felles avgjørelse på om vi ønsket å ta denne veien? Nope, som en skurk av verste sort snek jeg meg ut og kjøpte billetter. For så å ta min lykkelig uvitende partner til busstasjonen og ombord på den ventende minibussen.

The Yungas Road

To ting ble ganske snart veldig klart for meg: Først hvorfor veien har fått tilnavnet ‘Dødsveien’ og dernest at jeg nå spilte regelrett poker med forholdet vårt – med elendige kort på hånden!

Dødsveien snirkler seg nedover den jungelkledde fjellsiden på en smal grusvei. Iblant kommer et lite fossefall og dusjer bussen også. På den andre siden, uten noe slags form for sikring, går det rett ned. Det vil si hundre stupbratte meter loddrett ned! Veien er ikke bred nok til at to biler kan passere hverandre så da må en av kjøretøyene rygge til en av de små stedene som er laget for slike situasjoner. Alle bussene har med en person hvis eneste oppgave er å dirigere denne prosessen. Her er det snakk om kun få centimetre som skiller dekkene, gruskanten og stupet.

Hele veien er «dekorert» med små kors i veikanten til minne om alle ofrene oppgjennom tiden…
Utrolig nok greide jeg faktisk å la meg begeistre av den mildt sagt spektakulære utsikten, men samtidig registrerte jeg, med en viss bekymring, at madamen ikke hadde sagt et ord på hele veien.

Turen gikk etter forholdene bra (syntes jeg ihvertfall…) og vi hoppet av bussen etter den verste delen, når vi kom til den lille byen Coroico. Da måtte hendene til madamen nesten bendes løs fra setet foran, og det tok noen dager før hun fikk tilbake fargen i ansiktet igjen.

Jeg vet – jeg kommer til å brenne i helvetet for dette. Men jeg håper du som leser dette finner rom for tilgivelse i hjertet ditt. Det gjorde ihvertfall madamen etter noen dager hvor jeg gikk skikkelig på gummisåler og lå allment lavt i terrenget. Jeg tror ihvertfall det. Iblant mistenker jeg faktisk at hun enda ikke har tilgitt meg…

Så kom hun plutselig på at vi jo skulle tilbake igjen, samme vei!

Vel, nok om det. Coroico var enda en av disse små, hyggelige byene som fungerer som fluepapir for backpackere. Billige hotellrom, bananpannekaker hvor du enn snur deg og naturskjønne omgivelser for avslappende småturer.

Et perfekt sted å få igjen pusten etter den traumatiske opplevelsen med andre ord. Men vi skulle jo til Amazonas! På tide å sette seg på bussen igjen. Destinasjonen var Rurrenabaque (Rurre for short) lenger inn i jungelen.
Det er nå universet sørger for en slags rettferdighet. Når bussen kom, midt på natta, var den selvfølgelig full. Så full som bare en u-landsbuss kan bli. Jeg ble stuet lengst bak. Sittende på en halmball mellom to geiter mens madamen fikk hedersplassen lengst fram, ved siden av sjåføren. En sjåfør som konstant tygde kokablader (jepp, det som kokain uvinnes ifra) for å holde seg våken.

Etter et par timer skjedde det: Jeg satt som nevnt og vansmektet bakerst i bussen (til pass for han – tenker garantert 99% av leserne nå) da sjåføren dulte borti madamen så hun våknet og pekte ut på veien. ‘Pantera!’ En svart panter sto rett foran bussen og stirret in  på dem en stund før den smøg inn i den tette jungelen igjen. Her snakker vi sjelden kost! Selv sjåføren som hadde kjørt her i årevis hadde aldri opplevd dette før. Gjett om jeg var misunnelig (jada jada, jeg vet – til pass for meg…).

Rurre er en liten, søvnig by i Amazonas og et perfekt utgangspunkt for videre utforskning av jungelen. Det er ikke noe som helst problem å ordne akkurat den type tur du ønsker.

Jeg må bare få skyte inn at det var usedvanlig deilig med litt real, tropisk varme på kroppen etter de til tider iskalde Andesfjellene. I tillegg hadde oppholdet i høyden gjort at når vi kom til lavlandet, med alle de ekstra røde blodlegemene følte vi oss i toppform! Vi ble jo aldri slitne. Rett og slett bloddoping.
Når det gjelder jungeltur gikk vi for den mest vanlige varianten: To netter, hvorav én i teltleir langt inne i bushen. Kanotur med mulighet for å se masse ulike dyr. Leting etter anaconda og fisking av piraya.

En veldig flott opplevelse. Vi så apekatter, flodsvin (verdens største gnager), krokodiller (eller kajmaner heter det vel her), rosa delfiner, skilpadder og en drøss insekter av alle mulige slag. Desverre (heldigvis vil kanskje noen si) fant vi ingen anaconda, kun et forlatt reir.

Bussturen tilbake gikk om natten, om det er bedre eller verre enn i dagslys er vanskelig å si. Man «slipper» å se farene, men samtidig vet man jo utmerket godt hvordan det er.
Uansett, vi kom helskinnet tilbake til La Paz og derfra var det buss sørover. Til det virkelige, og veldige høylandet – El Altiplano.

• EL ALTIPLANO/SALAR DE UYUNI – SURREALISTISK VAKKERT OG BRUTALT KALDT

Kanskje høydepunktet på hele reisen vår. Tredagersturen fra saltørkenen Salar De Uyuni og videre gjennom det bisarre landskapet opp til 5000 m.o.h. Med endeløs ørken, majestetiske vulkaner, innsjøer i spektakulære farger og litt skremmende geysirfelt er dette området umulig å beskrive med ord.

Vi hadde avtalt å bli satt av ved den chilenske grensen og bli plukket opp der for videre transport inn til Chile.
Merk at dette er et av de mest avsidesliggende stedene i hele verden, så sikkerheten er uhyre viktig. Dra bare ut på tur med anbefalte selskaper. Får bilen motorstopp her ute er det trøbbel i vente…

Husk også at dette er langt fra noen luksustripp. Vi sov på flatsenger på jordgulv i enkle hytter. Det er usannsynlig kaldt. Ned mot minus 20 på natten (vi tok på oss absolutt alt vi hadde av klær inne i soveposen).
Men det er så definitivt verdt det. Sånn i ettertid, med alle ulike reiseopplevelser jeg har hatt, rager denne turen kanskje øverst av alle. Det ligner ikke på noe annet. Og man føler seg både bitteliten, ydmyk og evig takknemlig over å få være der og oppleve dette på plass.

Vær forberedt på tøffe forhold bare.
Det var altså Bolivia. Vi ble, som du nok har forstått, veldig positivt overrasket over dette fattige landet. Sør-Amerikas Tibet som det også kalles.

Helt klart et av våre favorittland, men jeg tror nok vi venter litt med å ta med barna hit. Det er nok litt for røffe tak enda. Men etterhvert!