Dette er del 2 av dette innlegget. Første del finner du her. 

Nesten tjue år hadde gått siden vi koste oss glugg ihjel på de sagnomsuste Gili-øyene i Indonesia. To uker hvor kunsten å gjøre absolutt minst mulig (og fremdeles ha verdens beste samvittighet) ble foredlet og perfeksjonert ut i fingerspissene. 

Sommeren 2016 var det så på tide med et gjensyn. Denne gangen med alle fire guttene, pluss min søster og hennes familie på fem.

Det er unektelig med en smule skrekkblandet fryd man etter så lang tid søker seg tilbake til et sted man har så gode minner fra. Kommer det i det hele tatt til å kunne leve opp til bildene vi fremdeles har i hodene våre? Er kanskje minnene våre om Gili med tiden blitt farget av tidens og nostalgiens rosa slør? Og ikke minst: Hvor mye er egentlig forandret på disse 20 årene? 
Vi var selvsagt forberedt på at mye hadde forandret seg. Helt sikkert både på godt og vondt.

Her skal jeg skrive om hvordan vi opplevde Gili Islands nå sammenlignet med før pluss at det i tillegg blir masse informasjon om hvordan man som familie (såklart aktuelt for andre også) får mest mulig ut av turen hit. 
I ærlighetens navn skal det sies at vi denne gangen dro til Gili Air, den av øyene vi ikke hadde vært på tidligere, men et visst inntrykk og sammenligningsgrunnlag fikk vi da. 

• PRAKTISK INFORMASJON, 20 ÅR ETTER. FRA BALI OG DIT

De fleste bruker Bali som springbrett for å komme til Gili-øyene (gili betyr «øy», så der blir det strengt tatt litt smør på flesk…). Lombok, naboøya til Bali lenger øst ligger egentlig mye nærmere så det går faktisk mye raskere å komme seg dit derfra.

Sammenlignet med i ’97 går det mye raskere og smidigere å komme seg til øyene. Man kan fremdeles ta den offentlige ferja dersom man har mye tid og lite penger men de aller fleste velger en av flere hurtigbåter fra Bali. Disse går fra ulike havner på sør- og østkysten hvor den absolutt raskeste er den fra Amed nordøst på Bali. Som jeg har beskrevet tidligere er dette en aldeles fortryllende fin del av Bali så noen dager her før man drar videre til Gili er sterkt å anbefale.

Å kjøpe billetter er en smal sak. Man kan bestille direkte fra nettsiden til de ulike aktørene men man får som regel en bedre deal gjennom de utallige reisebyråene som er overalt eller også gjennom hotellet. Ofte inngår at man blir plukket opp på hotellet også.
Det har dessverre vært litt bekymringer i forhold til sikkerheten hos noen av arrangørene og det har faktisk vært noen ulykker så man bør definitivt gjøre litt research i forhold til dette før billetter innhandles!

Selve båtturen tar rundt regnet to timer fra Amed. En time ekstra dersom du drar fra for eksempel Padangbai lenger sør. Du velger om du vil sitte inne eller oppe på soldekket. Husk plenty solkrem dersom du velger det andre alternativet! Mange av båtene prøver iherdig å fyre opp litt «crazy» partystemning oppe på dekk. Med høy musikk, ølsalg og dans (inkludert sjøbein). Jeg skal ærlig innrømme at jeg følte meg litt gæmlis akkurat da…

Gili Trawangan er som regel første stopp og deretter Gili Air. Merk at det kun er et fåtall av båtene som stopper på Gili Meno men det er uansett en smal sak å ta øyhoppebåten over til Meno fra for eksempel Trawangan. Dette tar bare 15-20 minutter.

• HVILKEN ØY SKAL VI VELGE?

Når man ser på kartet kan det være fort gjort å tro at disse tre øyene er prikk likedan, at det ikke spiller noen rolle hvilken man velger. Dette stemmer slett ikke. Hver av øyene har sin egen identitet og dette bør tas i betraktning når dere skal velge. Det er såklart mulig å dele opp ferien sånn at man flytter til en annen øy etterhvert dersom man vil. Ellers er det en smal sak å ta dagsturer til de andre øyene. Det går en båt i fast rute mellom alle tre til en billig penge.

Hva du enn gjør – ikke prøv å svømme mellom øyene. Selv om det ser nærme og greit ut er det ofte sterke strømmer og flere har faktisk druknet i forsøket!

Gili Trawangan er den største og mest populære av øyene. Her er det følgelig størst utvalg både av hoteller, restauranter, barer og butikker. Trawangan har etterhvert opparbeidet seg et rykte som et skikkelig partysted. Et slags tropisk Ibiza hvor unge backpackere tar’n helt ut med drinker og magic mushrooms om natten og sover ut rusen på stranden om dagen.
Selv om endel av besøkerne hit nok er her kun for å feste betyr ikke det at barnefamilier bør holde seg langt unna. Festryktet er nok noe overdrevet og øya er uansett stor nok til at man kan bo en bit unna sentrum «where the action is» og heller rusle inn dit på dagen/ettermiddagen når ting er rolig og sivilisert.

Gili Meno som ligger i midten, er som sagt den minste av de tre. Dette er øya med klart færrest besøkende og derfor førstevalget for de som ønsker mest mulig fred og ro. Den blir også kalt «honeymoon island» da mange nygifte par tydeligvis søker seg hit. Faktisk finnes det ikke ATM på øya engang, så her gjelder det å ta med seg det man trenger av cash…

Gili Air er mellomtingen mellom de andre to. Både i størrelse, populæritet og atmosfære. Den mangler party-partyryktet til Trawangan men er likevel såpass livlig at det er mer enn nok å finne på utover kvelden og natten for den med lakenskrekk. Gili Air er også øya med mest «lokal» atmosfære da det er en ganske stor fastboende befolkning her.

Ellers er de tre øyene ganske like. Klimaet er tropisk, men oppleves litt tørt. Dette er litt interessant da øyene ligger akkurat der klimaet endres fra det fuktige sørøstasiatiske som er så påtakelig på Bali og til den adskillig tørrere australske klimatypen. De beste strendene er på øst-og nordkysten. Den beste måten å snorkle på er å svømme ut fra nordøstsiden og la seg drive med strømmen nedover mens du snorkler. Vestsiden er langgrunn men strålende for solnedganger. I tillegg kan nevnes at alle tre øyene er muslimske, ikke hinduistisk som Bali.

•  TRANSPORT – SLITNE HESTER ELLER APOSTLENES HESTER

Noe av det første man merker når man går i land på en av Gili-øyene er hvor stille det er sammenlignet med Bali. Årsaken er rett og slett at det ikke finnes motoriserte kjøretøy der. Det er virkelig deilig å slippe den konstante summingen fra hordene med mopeder.

Som tidligere nevnt er disse tre øyene små, så man kommer seg rundt greit rett og slett ved å spasere. Ellers låner de fleste hotellene ut sykler. Tjukke dekk er definitivt å foretrekke da det naturlig nok er mye sand å forsere…

Den tredje og siste muligheten er med god, gammeldags hest og kjerre – kalt cidomos. Selv om dette kan virke som en koselig og pittoresk (sic) måte å komme seg rundt i de idylliske omgivelsene på er disse en smule omstridt i guidebøker og diskusjonsforum rundt omkring. Mange mener at hestene blir overarbeidet i den sterke varmen. De blir også nødvendigvis brukt til å frakte alt fra matforsyninger og byggematerialer rundt omkring fra havna. Noen maner sågar til boikott av hele businessen!

Personlig vil jeg ikke være så bombastisk hverken i den ene eller andre retningen, vi tok en sånn én gang under oppholdet. Som sagt klarer man seg helt fint med å ta beina (eller sykkelen) fatt. Hestedrosjene er i tillegg ganske dyrt og det virket heller ikke som det var noe rom for pruting.

• BUNGALOW ELLER RESORT – STRANDKANTEN ELLER IKKE

Det har etterhvert blitt et anselig utvalg av  steder å bo på øyene. Man finner fremdeles de superenkle og billige bungalowene som dominerte for 20 år siden, i tillegg har du nå også luksusutgavene av disse pluss noen temmelig dyre resorts med alle bekvemmeligheter som tenkes kan. Går man inn og søker på utleiesider som for eksempel Airbnb finner man også flere stilige private hus til leie.

Vi siktet oss inn på mer moderne og bekvemme bungalower som var store nok til å romme alle seks og i tillegg hadde det obligatoriske bassenget. Etter mye fram og tilbake falt valget på Lucy’s Garden. Et veldig koselig sted med et passe stort basseng og verdens beste bananpannekaker til frokost! Stedet drives faktisk av en norsk kvinne og hennes indonesiske mann.

Det ligger litt inne på øya, med kun et par minutter å gå til vestsiden – solnedgangsiden.
Selvfølgelig kan man velge å heller bo ved strandkanten, men da må man også regne med mer trafikk og mindre fred og ro.

Alt i alt bør utvalget av bosteder på Gili-øyene kunne tilfredsstille behovene til de aller, aller fleste.

• MATUTVALGET – DET BØR DA SÅ ABSOLUTT HA BLITT BEDRE?

Et stort og rungende «joda – det stemmer bra» til akkurat det spørsmålet.

For tjue år siden begrenset matutvalget seg til Nasi Goreng (stekt ris) og knusktørre sandwicher med dvaske chips.
Nå derimot – i takt med at flere og flere turister av alle slag finner veien hit har både utvalget og kvaliteten på maten blitt betydelig forbedret. Nå får man tilgang til all slags mat fra alle verdens hjørner.

For familier er dette strålende nyheter da det ikke bør by på noen som helst problemer å finne mat som faller i smak hos selv den mest kresne 4- åring. For eksempel er det en aldri så liten pizza-bonanza på øyene hvor målet er er å lage den beste og mest autentiske italienske pizzaen. I ekte vedfyrte pizzaovner!

Her er et knippe av våre favorittrestauranter på Gili Air:

Mowie’s Bar: Dette stedet ligger sørvest på øya, rett på stranden. Prime sunset location med andre ord… Her kan man chille i behagelige saccosekker rett på stranden med god og original mat eller bare nippe til en drink samtidig som man nyter den spektakulære solnedgangen. Barna kan i tillegg leke på stranden mens de venter på maten sin. Betjeningen er kjempehyggelig og tunfiskburgeren intet mindre enn en delikatesse! Pizzaen og pastaen er også knallgod.

The Mexican Kitchen: Favorittstedet til barna. Ganske så autentisk mexikansk mat, rolig beliggenhet på nordsiden og rett på stranden. Veldig gode enchiladas og quesadillas. Betjeningen er superhyggelig og på andre siden av stien er det en velassortert liten butikk som selger kule og billige t-skjorter, kepser m.m.

Classico Italiano: Eksempel på hvor gode pizzaer man kan få på Gili Air nå for tiden. Perfekte – med tynn, sprø bunn. Problemet her er servicen. Vi måtte vente nesten to timer før alle hadde fått maten sin – ikke ideelt når man har en haug sultne barn med seg… Akkurat det føltes litt unødvendig.

Warung Bambu: Et meget enkelt, meget billig, meget hyggelig sted – med meget god indonesisk mat. Alt vi prøvde her var supergodt, men signaturretten er martabak. Dette er en slags sprø, fritert pakke av filodeig med diverse fyll. Bestill den doble først som sist, du kommer garantert til å gafle i deg hver eneste smule!

Sharkbites: Dette er et lite sted som lager kjempegode sandwicher. De spesialiserer seg på å lage matpakker, perfekt å ta med på en lengre spasertur rundt øya eller på båtturen!

Scooperific: Ligger ved stranden på den travleste østsiden av øya. Lager egen god is, tykke vafler, friske juicer og perfekt kaffe i alle mulige,urbane varianter.

• HVORDAN FÅR VI SÅ DAGENE TIL Å GÅ PÅ DENNE LILLE PLETTEN?

Å slå ihjel tiden er virkelig ikke noe problem. Her er det de klassiske ferieaktivitetene som regjerer: Avslapping under palmene ved bassenget mens barna leker. En spasertur rundt øya med avbrekk for bad/snorkling, lunsj og kaffe underveis. Flere muligheter for båtturer – både for snorkling, dykking og besøk på de andre Gili-øyene.

Veldig mange dykker her også i tillegg til snorklingen. Gili-øyene er, etter Koh Tao i Thailand, kanskje det mest populære stedet i Sørøst Asia å ta dykkersertifikat.

Det er også muligheter for å arrangere lengre turer, både til Lombok og enda lenger bort. En mulighet som så fristende ut var en 5-dagers båttur østover til Komodo National Park – der de enorme komodoøglene bor!

Bading og snorkling: Hvordan er egentlig badingen på Gili-øyene nå for tiden? Og hva med snorklingen? Den som var så fantastisk for 20 år siden…
Sant å si er det litt både óg. Både for strendene og korallene, hvilket jo henger sammen. La meg få utdype dette litt nærmere.

Vi må begynne med korallene: For 20 år siden var korallrevene rundt Gili-øyene stort sett i godt hold. Jeg husker godt hvilket kick det var å snorkle i det krystallklare vannet og nyte synet av alle de ulike korallartene og det varierte og fargeglade dyrelivet med fisker, kjempemuslinger og psykedeliske maneter.
Dessverre er det tydelig at mye har skjedd her siden da. Én dramatisk og ødeleggende hendelse er værfenomenet «El Niño» som i 97-98 bidro til at vanntemperaturen steg drastisk og gjorde at store deler av korallene døde. Dynamittfiske har også vært med på å ødelegge koraller. Det økende antallet turister har også økt antallet båter i området som i sin tur har sluppet anker uten kontroll og på den måten ødelagt koraller. Så er det turistene selv også som dessverre har bidratt til ødeleggelsene. Har man på svømmeføtter og tramper rundt på korallene med disse dør de faktisk (koraller er levende organismer).

Heldigvis er det etterhvert tatt grep her. Dynamittfiske er blitt forbudt, båttrafikken er mye bedre regulert og det er faktisk forbudt å bruke svømmeføtter når man snorkler fra stranden.

Et interessant prosjekt er satt igang for å skynde på prosessen med å få tilbake korallrevene sånn som de var. Man legger ut metallkonstruksjoner i havet utenfor strendene som korallene kan vokse på. I tillegg sender man kontinuerlig en veldig svak dose elektrisk strøm igjennom disse da dette visstnok skal stimulere veksten til korallene. Det er spennende å se på disse konstruksjonene når man snorkler og det begynner faktisk å bli endel koraller på noen av dem! Det er håp med andre ord.

Hva har så korallene med strendene å gjøre? – Jo, korallrevene fungerer som naturlige bølgebrytere og beskytter dermed strendene mot bølgene og dermed erosjon. Når korallene dør eller blir skadet er det ingenting som bremser bølgene og det kan ende med at sanden rett og slett vaskes bort. Dette er dessverre tydelig flere steder rundt øya. Noen områder er deler av stranden nesten vasket helt vekk…
I tillegg er flere av strendene preget av en hel del død korall som er skylt i land. Dette kan visse steder gjøre at det er ubehagelig å vasse rundt i vannet også.

Dette kan kanskje høres trasig og veldig negativt ut – nesten som et postapokalyptisk wasteland – men jeg er tvert imot ganske så optimistisk. Det er fremdeles flotte strender her og med tiltakene som er satt i gang for å gjenreise korallrevene kan ting bare bli bedre.
Som tidligere nevnt var vi denne gangen kun på Gili Air, men etter hva jeg har hørt og lest er det mye av det samme som gjelder også på Meno og Trawangan.

Hvordan er så snorklingen? 

Joda. Selv om selve korallen ikke er som «i gamle dager» er det fremdeles masse fisk å se. Noe som definitivt er bedre enn før er mulighetene for å se havskilpadder når man snorkler fra stranden. Vi så opptil flere, også på ganske nære hold. Dette er på grunn av et meget vellykket prosjekt hvor man setter ut babyskilpadder i havet rundt alle tre øyene.

Men dersom man ønsker å snorkle blant friske, vakre koraller bør man definitivt ta en båttur. Først da kommer man langt nok ut.

Snorkletur m/båt: Dette er definitivt noe man bør få med seg når man er her. Enten hiver man seg med en av de organiserte turene eller så kan dere – dersom dere er mange nok – leie en båt for en dag med både skipper og snorkleguide. Vi var 11 personer (2 familier) og betale vel tilsammen i underkant av 1000 kr. for en hel dag. Vel verdt pengene! Dette ordnet vi gjennom hotellet. Båten hadde også glassgulv så man hadde bra oversikt over bunnforholdene.

Vi stoppet for snorkling utenfor alle tre øyene og fikk se både skilpadder utenfor Trawangan og nydelige korallrev utenfor Meno. Vi var også innom Meno og besøkte en skilpaddeoppdretter pluss at vi spiste lunsj der.

• UTFORSKNING AV ØYA

Det er fort gjort å glemme interiøret når man er på et sted hvor så mye av aktivitetene og attraksjonene dreier seg om strand og vann. Uansett så bør man rusle litt rundt og få med seg denne delen av øya også.

Her ser man hvordan lokalbefolkningen bor blant grønne felt hvor både kokospalmer og kyr er spredt utover.

Nevnes bør også bønneutroperen i den lokale moskeen. Han har en stemmeprakt av de sjeldne! Når Ian Gillan engang gir seg i Deep Purple er denne karen helt klart en fullverdig erstatning. Guttene var meget fascinerte!

• OPPSUMMERING

Så – da gjenstår kun svarene på disse to spørsmålene:

1. Hvordan var det egentlig å komme tilbake til The Gilis etter alle disse årene?
2. Vil jeg anbefale andre barnefamilier å ta den lange turer hit?

Svaret på det første spørsmålet blir overveiende positivt. Den udefinerbare, magiske atmosfæren, den som jeg var litt redd for at var skapt og formet i mitt eget hode, kom tilbake i det øyeblikket jeg gikk iland på stranden. Det har antakelig noe å gjøre med den høye himmelen, det intense blå havet, den tørre varmen og stillheten (fraværet av motoriserte kjøretøy pluss at det ikke finnes hunder her, bare katter).

Så må vi ikke glemme å nevne menneskene her. Selvfølgelig er de en viktig faktor i hvorfor det er så lett å trives her: Hyggelige, humoristiske, rause, åpne og ærlige.
Det som var mindre bra har jeg allerede nevnt (korallene og strendene) og heldigvis det ser ut som det gjøres mye fornuftig for å rette på dette. En annen utfordring jeg la merke til var tendenser til opphopning av søppel visse steder. Dette er ikke uvanlig dessverre når det gjelder slike små, avgrensete områder med litt begrensete ressurser. Jeg la heldigvis merke til at de hadde egne dager hvor de dro rundt og samlet opp søppelet for så å sende det videre til fastlandet (eller Lombok da…). Mange dykkerskoler arrangerer også oppryddinger på strendene med jevne mellomrom.

Svaret på spørsmål nummer to er helt klart ja! Dersom man er forberedt på litt enkle forhold er dette en fabelaktig destinasjon for barnefamilier. Man tvinges (velvillig såklart…) inn i en behagelig feriemodus hvor dagene glir dovent og avslappende forbi. Akkurat som en ferie skal være!

Når jeg skulle samle sammen bildene til dette innlegget slo det meg plutselig hvor fotogen denne øya egentlig er.
Så ja: det er fremdeles veldig, veldig fint her. Dere får nesten ta turen og se selv!