Shopping for Buddhas? Husk Ouzo-Syndromet… 

​Oppgjennom alle år og reiser har jeg gjort en hel del dumt. Det er viktig, har jeg hørt, å kunne by på seg selv. Derfor står jeg nå naken foran dere kjære lesere (i overført betydning!) med mine dumheter og feilskjær. I dag handler det om shopping, suvenirer og panfløyte… 

Det beryktede Ouzo-Syndromet ja. For de som, mot formodning, ikke vet hva dette er skal jeg gi en kjapp forklaring: Du er på ferie på Kreta og har det som plommen i egget. På de idylliske tavernaene har du virkelig fått sansen for det lokale anisbrennevinet Ouzo. Du vet, det som blir helt hvitt når det spes ut med vann før du med stort velbehag nipper til det under oliventreet. 

Dette vil du såklart ha med deg hjem til Norge. Tenk å kunne gjenskape den deilige greske feriefølelsen når som helst, også i høstrusket i Trondheim! Men…når du vel sitter der, i hverdagstristessen, fungerer det ikke i det hele tatt! Det som smakte som gudenes nektar i Grækenland smaker rett og slett som heimert og lakris vel hjemme i snøføyka. Som Bjørn Eidsvåg så treffende uttrykte det: Koffor, koffor? 

          Ouzo, i sitt rette element

Dette handler om kontekst. Om hvordan alt ikke fungerer likedan i ulike settinger. Dette gjelder selvfølgelig for mye annet også. En gullforgylt buddhastatue fra markedet i Bangkok? Totalt malplassert hjemme blant Ikeabokhyllene og minimalistiske gipsvegger… For ikke å snakke om den gigantiske, mexicanske sombreroen fra Guadalajara jeg bare måtte ha. Eller hva med det fargeglade batikkmaleriet fra Sri Lanka? – Står og støver i garasjen…

Skal vi se da… Hvor skal denne stå?

Sånn er det altså… vi har både garasjen og kottet på loftet fullt av bortstuede «gode» souvenirkjøp. Kun noen ytterst få har faktisk fått bli stående (eller hengende) fremme til allmenn beskuelse. Så joda, vi har definitivt vår andel av feilkjøp. 
Nå er det å kjøpe med seg mer eller mindre «tacky» suvenirer en morsom del av det å reise. Etterhvert har vi dog forsøkt å kutte ned på akkurat den delen, klok av skade (og av klok av all overvekt på flyet…).

Her skal vi tydeligvis slepe med oss keramikk de neste 6 månedene. Oaxaca, Mexico

Men for all del: kjøp, prut og vær glad! Poenget mitt er nok at det iblant kan være lurt å stoppe opp et aldri så lite øyeblikk før man slår til på de store og dyre suvenirene. At man spør seg selv: Hvor skal jeg egentlig gjøre av dette? Kommer det til å stå framme i det hele tatt? Skal man først bruke masse penger og bagasjevekt på noe er det kanskje smart å styre unna de typiske impulskjøpene. Ivrig påheiet av hyperproffe selgere… 
Et nylig eksempel: Jeg liker godt å kjøpe med diverse matvarer fra reisene våre. Sauser, krydder osv. Og disse varene fungerer faktisk utmerket hjemme også!

Krydderinnkjøp før hjemreise. Bangkok.

Med noen (u)hederlige unntak: På Bali i fjor sommer besøkte vi bl.a. en liten sjokoladefabrikk. Her fikk vi smaksprøver og selvfølgelig mulighet til å kjøpe med varer hjem. Det meste smakte helt utmerket og både sjokolade og kokos/sjokoladesirup ble ivrig stappet ned i snippsekken. 
Vel hjemme skulle vi teste sirupen på frokostpannekakene og ganske riktig: det funket ikke i det hele tatt. Det ble kollektivt tommelen ned fra alle sammen, de samme som på Bali var så rørende enige om at «dette var jammen godt, kjøp med hjem da pappa!». Akkurat samme sak med sjokoladen. Smakløst og kjedelig!

Coconut syrup. Lang unna sitt rette element… Dette er etter et halvt år.

Et klassisk eksempel på Ouzo-Syndromet rett og slett. Vi ble forført og forledet av de idylliske omgivelsene. Med palmer, strand og de søte, små husene… Men her var det ingen store summer ute og gikk, så da er det egentlig greit. 
Likedan som når du kjøper en CD med panfløytemusikk fra en ponchokledd indianer i Cuzco, Peru. Det var jo så perfekt der og da! Så setter du den på hjemme med stor iver… Stemningen blir med ett rimelig awkward når kompisene dine begynner å himle med øynene og bare venter på at du skal begynne å tenne eteriske duftlys mens du mumler en bønn til mama pacha (moder jord)…

Akkurat sånn har mine kompiser sett på meg helt siden panfløyte-blunderen…

Men. Én ting er ihvertfall helt sikkert: Ouzo-Syndromet er høyst reelt og før eller siden kommer du også til å få kjenne dets nådeløse, kalde gufs… 

4 kommentarer

  1. He he he! Jeg skjønner hva du mener! Men faktisk må jeg si at mitt hjem og alle andre steder jeg bor er fylt av vakre ting vi har hatt med hjem. Matskapene også. Her er ingredienser til alle mulige eksotiske retter, som faktisk blir laget og spist. (Nesten) Trening gjør mester, bestem deg for en viss stil og hold deg til den. Du trenger ikke å kjøpe junkmalerier på Ikea lenger da! Lykke tl!

    Likt av 1 person

    • Joda, ingen regler her egentlig da. Iblant blir det noen spissformuleringer for underholdningen sin del… 😉 Men selv om vi har endel greier både hengende og stående fremme er det jaggu nok som dessverre må komme inn under «Ouzo-kategorien» også. Maten/krydderet blir definitivt brukt flittig dog. Og malerier på IKEA? Der er det ikke Ouzo lenger, da snakker vi retsina… eller kanskje til og med grappa 😰

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s