Bare for å rydde unna eventuelle misforståelser først: Jeg kan definitivt fordra Bob Marley, jeg liker han veldig godt faktisk. Overskriften her er helt og holdent hypotetisk. 

Dette er vel kanskje ikke en reiseguide i tradisjonell forstand, det blir mer betraktninger og (mer eller mindre morsomme) anekdoter rundt et tema som jeg håper kan være av interesse for mange. Jeg tror nok det er plass til dette i bloggen min også! 

Én ting til: It might get nerdy…

Jeg er meget mulig over gjennomsnittet interessert i og opptatt av musikk. Jeg spiller trommer i diverse band og bruker masse tid på musikk, både som utøver og som konsument. Jeg ser på meg selv som rimelig selektiv og bevisst på hva jeg foretrekker å stappe for lyder i ørene mine. 
Ut på reise har du (litt forenklet) to muligheter når det kommer til musikk: Musikken du har valgt selv, nå for tiden oftest gjennom telefonen din eller, dersom du er en smule mer old-school, en ipod. Det andre er musikk du blir eksponert for. Det være seg på puber/restauranter, busser/taxier, gjennom gatemusikanter, liveband/trubadurer osv. 

I gamle backpackerdager var det alltid en eller annen på hostellet eller stranden som følte seg kallet til å dra frem en sliten gitar (eller ukulele for den saks skyld), nonsjalant stryke dreadlocksen vekk fra panna og gyve løs på Wonderwall av Oasis. Eventuelt med følsom mine breke seg gjennom (ofte med tysk aksent) Cat Stevens’ Wild World…

Det var kanskje ikke alltid like velkomment for å være helt ærlig, men dersom stemningen (og promillen – let’s be honest here…) var på plass, hvorfor ikke! 

• ON THE ROAD AGAIN… MUSIKKEN HAR VI MED – YEAH YEAH! MEN HVORDAN? FØR OG NÅ 

Før var det så enkelt og greit (men samtidig så upraktisk – sett i retrospektiv ihvertfall): Man pakket sin trofaste Sony Walkman, pluss et par kilo batterier i daypacken. 

For de unge (under 25) som nå har ramlet av lasset: En walkman var en liten (forholdsvis ihvertfall) innretning man kunne spille av kassetter på. Denne kom tidlig på 80-tallet og var en revolusjon på den måten at man nå endelig fikk muligheten til å ta med musikken hvor som helst – overalt! Jeg nøyer meg med å si at kassetter nå kan regnes som primitiv steinalderteknologi. Men det var det vi hadde, og det var bra nok for oss! Men prøv å fortelle dette til dagens ungdom, de kommer bare til å… Nei. Det holder nå – sorry, gæmlisen i meg tok overhånd…

Det vanligste når vi skulle ut på tur var å lage en drøss med mixtapes og ha med. Man fylte blanke kassetter med ulike låter, nesten som å lage en spilleliste på Spotify. Musikken spilte vi inn via CD’er eller fra vinylplater. Vinylplater er altså da… nei, sorry. Spør nærmeste hipster.

 Selv om vi virkelig forsøkte å være så selektiv som overhode mulig endte vi som regel opp med å fylle halve ryggsekken med disse kassettene, ihvertfall på en 6-måneders trip! 

Etterhvert kom det som ble kalt Discman, disse kunne spille CD-plater istedenfor kassetter. Bedre lyd, men egentlig ikke så mye mer praktisk. Eller – man slapp jo all spolingen da! 

Riktig fart over sakene ble det derimot når Apple kom med sin første musikkavspiller – iPoden. Her kunne man jaggu få plass til flere tusen låter på en dings ikke stort større enn de gamle kassettene! – Nei det herre her, det… 

Siden har Apple og flere selskaper utviklet og forbedret mp3-spillerne og de aller fleste bruker vel faktisk telefonen sin som musikkavspiller nå. 

Her i huset er det nå Spotify som regjerer som musikkilde. Jeg gjorde et lite, patetisk forsøk på å børste støvet (bokstavelig talt) av platespilleren og mine gamle vinylplater men det gikk på dunken. 

Det var bare å innse at jeg aldri fikk tid og anledning til å synke ned i en ørelappstol, skjenke en 80 år gammel maltwhisky, tenne en cubaner og lytte meg gjennom den seneste «superlegacy-extended-give us your money once more» utgaven av ‘Dark Side Of The Moon’ på 230 grams vinyl – med utbrett og autentisk knitring á la 1973…

Men Spotify er toppers. Enkelt og greit med millioner av låter til umiddelbar disposisjon! Når det er sagt, jeg har vinylplatene og platespilleren enda. Stuet bort. Men én dag… 
Vi er seks personer i familien. Spotify Family gir fullverdig abonnement for opp til seks stk. Og vips – alle har sitt eget abonnement og lager sine egne spillelister til turen. Perfekt! Husk bare å gjør listene tilgjengelige for offline bruk før dere drar. Kan fort bli en guffen overraskelse på telefonregningen dersom man bruker telenettet på Bali når man hører på musikk… 

Jeg har ingen personlig erfaring med andre strømmetjenester, det er godt mulig at for eksempel Wimp har lignende muligheter. 

Støyreduksjon eller ikke? Det blir stadig vanligere at høretelefoner kommer med aktiv støyreduksjon. Dette er faktisk meget effektivt for å stenge ute uønskede lyder som flydur, snorking og gråtende barn. Jeg har ikke sånne og savner det egentlig ikke. Kona kjøpte et par fra markedsleder Bose og er kjempefornøyd. Her bør man bare prøve ut selv. 

På flyet er det dog en fordel at hodetelefonene ikke slipper ut alt for mye lyd. Både med hensyn til naboen pluss at du kanskje ikke ønsker at halve flyet skal oppdage at du sitter og digger til Ole Ivars samlede verker… 

• ER DET BERYKTEDE OUZO-SYNDROMET OVERFØRBART TIL MUSIKK? VIL THAI-POP OG EL CONDOR PASA FÅ FUTT OG FART PÅ NACHSPIELET DITT? 

Ouzo-Syndromet er nærmere beskrevet her. Det er så definitivt overførbart til musikk. Ute på reise merker man virkelig hvor steds- og situasjonsavhengig opplevelsen kan være. 

Der man hjemme i Norge aldri skulle finne på å ta en øl til Gloria Estafan eller Ricky Martin kan man faktisk ta seg selv i å synes at det passer ganske så bra på strandbaren i Honduras!

Eller at den thailandske popen som ledsager Pad Thai’en på restauranten i Krabi faktisk er helt på sin plass, samtidig skulle man heller lide seg gjennom Yoko Ono’s Greatest Hits enn å spille det på stereoen hjemme. Eller ta nå Ole Ivars: faktisk så… Nei! DER går faktisk grensen. Like før der, at denne bloggen mistet siste, lille rest av troverdighet og kred. 
Det finnes likevel unntak. Én låt som fulgte oss gjennom så godt som hele reisen i Latin Amerika, fra Mexico til Chile, var ‘La Gota Fría’ av den Colombianske cumbia-artisten Carlos Vives. Denne riktig så fengende låta kan jeg faktisk fremdeles spille mens jeg tenker på alle de flotte reiseopplevelsene vi hadde!

Noe ganske annet var kassetten vi kjøpte i Guatemala med en lokal smørsanger… Hva i all verden tenkte vi på? 

• SNIKREGGAEFISERING – WISH YOU WERE BOB? 

Man kommer ikke unna. Der det er strand, sol og palmer ligger eimen av Bob Marley tykk over hele området (i visse tilfeller også bokstavelig…). Det kan være i form av bilder og malerier, det jamaikanske flagget, en laidback bartender i full rastamundur og selvfølgelig musikken. Det være seg av mannen selv eller i hans ånd. Enten fra stereoen eller servert av en lokal kjekkas med gitar. Enhver thailandsk strandbar med respekt for seg selv spiller ‘One Love’ minst en gang i timen!

Det er bare å følge strømmen med andre ord. Selv om det kan være tøft til tider, spesielt når de tester grensene med Inner Circle’s ‘La La La La Long’ og annen styggedom! 
Innimellom blir det også regelrett komisk. På lille Gili Air i Indonesia ble de mest usannsynlige låter «ofre» for denne snikreggaefiseringen. Vi humret godt når først Pink Floyd’s ‘Wish You Were Here’ og like etterpå Scorpions’ klassiske (?) 80-talls powerballade ‘Still Loving You’ danset ut av høyttalerne på en restaurant. I løs og ledig reggaetakt!

• LEVENDE MUSIKK? COVERVERSJONER OG DYKTIGE GATEARTISTER

På turiststedene ved strendene er det coverband som regjerer. Disse har ofte et meget bredt repertoar (masse reggae som seg hør og bør) og er faktisk som regel overraskende gode! På de bedre hotellene spiller iblant band i restauranten eller foajeen. Da dras det hele mer i retning av jazzen. Bra kvalitet som oftest også her. 

Ute på gata i de større byene, som i Bangkok, kan man oppleve mye bra og spennende musikk ute på gaten. Fra en hel del eksotisk lokal folkemusikk til mer kjente toner. En meget minneverdig gjeng var de i Bangkok som med den største selvfølge framførte ‘Hotel California’ på sikkert fem marimbaer (ligner på en stor xylofon). Inkludert den episke, tostemte gitarsoloen! Helt suverent.

Hotel California på x antall melodisk slagverk. Kompis Peppins herjer på luftgitar:

• CODA

Der er det altså. Musikk er – for meg ihvertfall – med på å sette sitt distinkte preg på reisene. Jeg husker enda hvor sterkt sammenflettet musikk og reise ble da jeg som 17- åring på klassetur til Praha satt med The Wall på ørene mens det litt gråbrune østeuropeiske landskapet suste forbi utenfor bussvinduet. 

Denne følelsen vekkes fremdeles hver gang jeg hører på The Wall. Akkurat samme mekanisme som gjør at en plutselig, sterk lukt  av eksos en riktig solfylt og varm dag i byen gjør at jeg med ett er tilbake i Mérida, Mexico. Eller at den søte, tunge duften av nesten overmoden mango tar meg til nasjonalparken Curú i Costa Rica. Akkurat så definert er det faktisk!

Jeg er klar over at kanskje ikke alle kjenner seg igjen i dette på samme måte, at ikke alle har et like sterkt forhold til musikk. Jeg velger likevel å tro at alle nok kan finne ihvertfall noe å relatere til av dette. 

Da gjenstår bare å si:Turn on, tune in og drop out. Uten magic moshrooms vel å merke! 

Helt til slutt en aldri så liten spilleliste med diverse fete låter som på en eller annen måte handler om å være på reisefot: