Vi hadde vært her før. For 19 år siden hadde vi noen bedagelige dager i denne – på den tiden – lille, rolige byen. Den koselige bungalowen vår, midt i byen i en frodig tropisk hage, kostet hele 25 kroner natta. Men da var frokost inkludert, levert på terrassen hver morgen…

Vi leide sykler og tråkket rundt i de bedøvende vakre omgivelsene, med risterrasser og små landsbyer. Vi kikket innom de mange atelierene hvor de lokale kunstnerne tryllet fram nydelige malerier og statuer. På markedet kjøpte vi og testet alskens tropiske frukter. I det hele tatt levde vi livets glade og avslappende dager her – i Ubud.

Når vi nå, sommeren 2016, skulle tilbake hit med familien og min søsters familie var dette ikke uten en viss spenning: Hvor mye hadde forandret seg siden sist? Ville vi overhodet kjenne oss igjen?

Ubud er også et sted hvor klisjeene har lett for å tårne seg opp. Ingen reisekatalog med respekt for seg selv unngår beskrivelsen «Bali’s kulturelle hjerte». Dessuten har Ubud alltid vært en magnet for reisende med en hang til – og nysgjerrighet for – en real dose ytterst pittoresk, eksotisk religion i form av den lokale varianten av hinduisme. Resten av Indonesia er forøvrig stort sett muslimsk (mange er faktisk ikke klar over at Bali er en av mange øyer i det enorme øyriket som er Indonesia).

Selveste Julia Roberts må nok også ta på seg en del av «skylden» for at interessen for Ubud har tatt av de seneste årene. I filmen Eat Pray Love som kom for noen år siden drar den nyskilte, godt voksne damen (Roberts) ut i verden for å «finne seg sjæl». I Ubud fråtser hun i østens visdom, yoga og latinokjekkas Javier Badem’s smektende dådyrøyne. Jeg har ikke sett filmen (mulig jeg er forutinntatt her, men jeg mistenker at det nok ikke er helt min greie…) men tydeligvis har den inspirert mange andre til å ta turen for å oppleve noe av det samme. En slags «real life» fordi-du-fortjener-det-hjelp-til-selvhjelp-bok.

Men nok om selvforherligende turister på jakt etter meningen med livet, røkelse og en egen guru. Nå er det fokus tilbake til de to jordnære, trønderske familiene som så forventningsfulle stabbet ut av flyet en junimorgen.

 

Juni ja. Som jeg har nevnt tidligere er Bali et aldeles strålende unntak i Sørøst Asia når det gjelder været i juni – august. Der mange andre destinasjoner i området preges av monsum med regn, vind og bølger under «vår» fellesferie har Bali stort sett ideelt vær.

Vi merket allerede på kjøreturen (1 1/2 –  2 timer) fra flyplassen til Ubud. Det var mye trafikk! Det har definitivt ikke stått stille her siden sist… Det hadde vi strengt tatt ikke trodd heller, men etterhvert som vi nærmet oss Ubud, og de usannsynlig grønne, umiskjennelige risåkrene begynte å åpenbare seg – ja da kom både hvilepuls, lave skuldre og salige smil på plass…

• ALLE HOTELLENE SER JO SÅ HINSIDES FRISTENDE UT! – VALGETS KVALER…

Hotellguden – om det nå finnes en sånn – har virkelig slått på stortromma når det gjelder Ubud. Her er det bare å velge og vrake. Alt fra små, enkle og koselige familiedrevne steder med bungalower i en deilig, frodig tropisk hage til de mest luksuriøse resorts. Her kan man gli rundt i roseblader og eteriske oljer dagen lang i nesten latterlig vakre omgivelser og kanskje også få en sjokolade- og krystallspabehandling ved siden av Julia Roberts etter lunsj…

Faktorer som kan innsnevre valget litt er hvor mange dere er, hvor sentralt dere vil bo, skal dere ha basseng (det skal dere såklart, ihvertfall med barn i bagasjen) og ikke minst hvor mye dere vil betale. Det er fremdeles rimelig å bo her, selv om tiden for egen bungalow med frokost til 25 kroner natta definitivt er forbi. Reiser man i høysesong er det i tillegg lurt å booke i god tid også. Ubud er meget populært (hersens Julia Roberts…).
Etter maaange timer med research (hvilket jeg jo – som du kanskje har skjønt nå – elsker dypt og inderlig) falt valget på Bali Dream Resort, og det angret vi ikke et sekund på! Her kunne begge familiene bo i hver sin romslige villa og boltre seg i de to bassengene. Hele området var i tillegg innhyllet i en frodig og meget velholdt tropisk hage (har alle balinesere doktorgrad i hagestell og estetikk mon tro?).

Det var også en bra restaurant der hvor frokosten, som var inkludert i prisen, ble servert. I tillegg til det  vanlige utvalget med toast, pannekake og egg hadde de et godt og spennende utvalg av lokale frokostspesialiteter. Meget bra!

Betjeningen var også ekstremt hyggelige. Da de fikk høre at den ene gutten vår hadde bursdag troppet de opp ved huset vårt hele gjengen med sang og kake!
Beliggenheten var litt utenfor selve sentrum og selv om man kunne gå inn dit tok vi som regel taxi. Trafikken var rimelig tett og drosjene rimelige.

 

Én ting til: Hotellet har det – for Ubud – uhyre viktige trekkplasteret «utsikt over risåker». Kanskje ikke den mest spektakulære i sitt slag, men nok til å få gode Bali-vibber.

• UBUD ANNO 2016 – HVORDAN ER DET DA?

Det første som slo oss var trafikken. Det er biler og mopeder overalt! Selvfølgelig var det motoriserte kjøretøyer her for 20 år siden også, men det er virkelig en betydelig forskjell. Hold godt rede på barna med andre ord!

Selve bysenteret har såklart også vokst – i alle retninger. Det er på ingen måte noen metropol, men landsbystemningen fra tidligere er ikke så lett å finne lenger. Det er fremdeles ikke større enn at man kan komme til de fleste stedene til fots, bare vær forberedt på å bli overøst med forslag fra de utallige taxisjåførene. «Transport?» må definitivt være det ordet vi hørte mest i løpet av våre uker her på øya…

Det må legges til at man trenger slett ikke gå mange minuttene ut av bykjernen før man befinner seg i klassisk Bali-landskap. Komplett med risåkre og frodig, tropisk vegetasjon. Men mere om dette i neste innlegg fra Ubud.

Nå høres det kanskje ut som gjensynet med Ubud ble en aldri så liten nedtur for oss. Slett ikke – det var bare ikke helt sånn som vi husket det. På godt og vondt. Det mest negative var jo trafikken, men den venner man seg til etter en stund. Positivt er at utvalget av alt mulig nå er mye større. Det være seg hoteller, restauranter, butikker eller også utvalget av turer rundt omkring.

Gledelig var det også å oppdage at menneskene har sin vennlighet og ikke minst sin utpregede humoristiske sans i behold. Balinesere har en egen, easy-going, avvæpnende og litt «cheeky» humor som jeg liker veldig godt.

Så ble jeg veldig glad for å oppdage at de fremdeles legger ut sine små offergaver overalt. Dette er små pakker, ofte av flettede palmeblader fylt med alt fra ris til røkelse og blomster. De blir plassert, et par-tre ganger om dagen, på fortauer, utenfor hjem, butikker, altere, biler og mopeder. De grasiøse kvinnene (det er oftest kvinner som gjør dette) er som menneskelige oaser av ro og verdighet i det ellers lett kaotiske bybildet der de går fra sted til sted, sier en liten bønn og legger ned offergavene. For meg er dette noe av det som virkelig gjør Bali, gudenes øy (auda, her kom det jammen en skikkelig klisjé!), så spesiell.

Dette var del 1 av innleggene om Ubud. I del 2 skal jeg være mer spesifik i forhold til hva man kan gjøre som familie her. Pluss litt om mat da. Jeg er jo tross alt et vaskeekte matvrak…