De som kjenner meg vet at jeg nok er over gjennomsnittet opptatt av mat. Når jeg planlegger og forbereder meg til neste reise bruker jeg masse tid på å lese om, og sette meg inn i den lokale matkulturen. Jeg tråler nettet etter guider og anbefalinger om hva man bør teste, hvor man bør spise, hvilke markeder og restauranter som anbefales. Få også med at jeg kan luske rundt i timesvis på det lokale supermarkedet og du skjønner tegninga.

 

Jeg vil kanskje ikke dra det så langt som å påstå at matkulturen bestemmer hvilket land vi skal reise til, men at det er en viktig faktor under planleggingen er det ingen som helst tvil om!

For å si det sånn: Det er ikke bare klimaet og strendene som gjør at det har en tendens til å bli Thailand og ikke Grønland  som feriedestinasjon. Personlig foretrekker jeg nok – ikke for å fornærme noen – å sitte på en strandrestaurant med en thailandsk biff- og nudlesalat framfor å – hutrende på et isflak – trykke i meg den lokale spesialiteten kiviaq i snøføyka i Nuuk. For den som lurer: Kiviaq består enkelt og greit av et par hundre døde alkefugler, stappet inn i en uthult sel, deretter begraver man godsakene i en steinrøys hvor det får ligge og godgjøre seg noen måneder – utvikle konsistens og aroma om du vil. Så – voila! – er det bare å grave seg fram til godsakene!

Men men… Smaken er som den berømte baken. Det bør, i anstendighetens navn, også legges til at jeg ikke har smakt kiviaq. – Kan jo være godt?

• UT PÅ TUR – HVA FÅR MAN ALLTID TAK I?

Det er ikke til å komme ifra. Selv om det er både spennende, best og billigst å spise de lokale spesialitetene hender det – ihvertfall dersom man reiser med barn – at trangen til det kjente og kjære tar overhånd. Det er fort gjort å bli en ufordragelig reisepuritaner, eller backpacker-fundamentalist når man er ute og farter. Alle måltidene skal være av det lokale slaget. Håndplukket og håndlaget av en krokrygget gammel kone fra det lokale markedet (IKKE det turistorienterte inne i byen – fysj og føy!). Og blotte tanken på en Big Mac plasserer deg umiddelbart i samme bås som de som drar til Gran Canaria med kofferten full av knekkebrød og brunost…

Personlig har jeg aldri helt skjønt poenget med å være så voldsomt strikt – i noen retninger. Fundamentalisme, av alle slag, ligger nok ikke helt for meg. Som med alt annet her i livet – ikke minst innen en familie – gjelder det å kunne være fleksibel, diplomatisk, og – som de sier i Junaiten – «to choose your battles». Å være på reise med familien din skal jo til syvende og sist være en hyggelig opplevelse, ikke en utholdenhetstest. Om det nå sniker seg med en og annen middag på McDonalds så går det bra likevel. Du får ikke mindre «kred» av den grunn… Dessuten er det en kjennsgjerning at barna (oftest) digger slike avbrekk iblandt, og bare innrøm det: det er jo godt med en quarterpounder-meny innimellom alle de stekte nudlene!

Så hva annet er globale fellesnevnere når det kommer til mat og drikke? Da snakker vi både om det man får på restaurant og hva man får kjøpt på super’n. McDonalds og Coca Cola er jo selvskrevne i så måte. Man kan så klart synes hva man vil om dette, men sånn er det bare.

Skal man ordne frokosten selv på rommet eller leiligheten finner man det meste på nærmeste supermarked. Vær dog oppmerksom på at brødet som regel er av det blendahvite, svampaktige slaget, osten er dyr og det kan i tillegg være en utfordring å finne forskjellen på osten og plastinnpakningen. Frokostblandinger og melk er lett å få tak i men frokostblandingen er nesten uten unntak så fulle av sukker at tennene slår krøll på seg og trygler om nåde…

• KJÆRE PANNEKAKE, BI LITT OG LA MEG FÅ ETE DEG!

Den store klassikeren – legenden vil nok mange påstå – når man er ute og reiser under fjerne himmelstrøk er såklart The Banana Pancake! Overalt hvor det ferdes backpackere får man tak i denne delikatessen. Om det nå er på høylandet i Bolivia, på fortauet i Hanoi eller en strand på Bali – The Banana Pancake er der når du trenger den. En kjent og kjær venn til en billig penge. Det finnes små, lokale variasjoner men den klassiske – mest utbredte – verianten er som følger: En temmelig stor og tykk pannekake med skiver av banan som  legges i pannen sammen med røren og stekes så at bananskivene blir lett karamellisert. Dette blir som regel servert med et slags flytende søtningsmiddel. Dette kan være sjokoladesaus, condensed milk (nesten som Viking-melk), lokale siruper eller også strør man rett og slett sukker over. – Godt er det uansett! Det finnes dekadente luksusutgaver med iskrem, fersk frukt, nøtter osv. Dette kan man jo unne seg en gang iblant om nå trangen til å slå på stort skulle innfinne seg.

Fifty shades of pannekake:

• DEN STUSSELIGE BARNEMENYEN

Når familien er ute på restaurant finner man ofte en liten avdeling på menyen hvor det står «Kids Meny». Nesten uten unntak består denne av følgende retter: Minipizza Margherita, Burger med french fries, Hot Dog med french fries, Chicken Nuggets med french fries, Fish Fingers med french fries, Cheese and Ham Sandwich med french fries og til slutt – French Fries! Det kan finnes små, lokale varianter, men dette er stort sett utvalget. Dette kan unektelig bli litt kjedelig i lengden og det kan også være en utfordring å forsøke å styre barna i retning hovedmenyen. Nå er vel ikke utfordringene i forhold til «kjedelig» mat i barnemenyene noe man kun støter på ute på reise, norske restauranter er dessverre ikke stort bedre de heller.

Men, som nevnt tidligere: Det gjelder å velge sine slag med omhu. Dersom man under hvert eneste måltid iherdig insisterer på at barna MÅ må spise den «deilige reke- og blekksprutstuingen» istedenfor å automatisk peke på disse evinnelige burgerne ender man fort opp med at alle måltidene blir en eneste lang og utmattende maktkamp. En kamp som kun får som resultat sultne (og irritable) barn, frustrerte foreldre og masse mat rett i søppelbøtta…

Se an menyene! I Sørøst Asia finner man som regel såkalt barnevennlig mat også utenfor den dølle barnemenyen. Stekte nudler eller stekt ris (med kylling) er ofte populært. I Thailand kan de mildere curryrettene, som f.eks. masaman, være aktuelle, og nesten overalt finnes satay (grillspyd med peanøttsaus og ris) som de fleste barn elsker!

ET KNIPPE GODE MATRÅD Å TA MED PÅ FERDEN

Nesten uansett hvor man reiser er det noen regler (eller vi kan kalle det «råd» så blir det ikke så bastant og belærende…) som kan være lurt å ha i bakhodet.

Det beste rådet må være å mest mulig tilpasse spisevanene etter  den lokale skikken. Både i forhold til hva dere spiser og når dere gjør det. Lettere sagt enn gjort, spesielt med små barn i følget, men uansett – så langt det nå lar seg gjøre. I Asia er tidspunktet ikke så viktig (min erfaring). Man kan i prinsipp spise lunsj eller middag når som helst på døgnet. I Latin Amerika derimot er det lurt å tilpasse ihvertfall lunsjen til lokal spisetid. Som mange steder i Europa får man da dagens lunsj – menu del dia – til en meget rimelig pris.

Et annet godt tips er å forsøke å holde seg til den lokale maten. Dersom man er villig til å betale uforholdsmessig mye for det er det så klart mulig å få tak i god, såkalt «vestlig» mat. Men tommelregelen er at det er sikrest (både i forhold til smak og sikkerhet) å spise mest mulig lokal mat, mat som de virkelig kan å lage. Jeg har ikke tall på alle de gangene barna har insistert på å bestille pizza eller burger (mot våre anbefalinger…) for så å sitte slukøret igjen med noe udefinerbart og på grensen til uspiselig på tallerkenen foran seg. Noe som kun med MEGET god vilje kan tenkes å ligne på det som stod i menyen. Det går, som sagt tidligere, å få god pizza overalt men da må man gjøre leksa si i forhold til research.

Drikke er viktig, spesielt i tropisk klima. Alltid vær oppmerksom på om barna (og deg selv) får i seg tilstrekkelig med væske! En felle som ihvertfall vi har gått i mange ganger er at barna drikker seg mette før maten kommer på bordet. Det er fort gjort å bestille inn en ekstra flaske drikke dersom maten lar vente på seg (noe den ofte gjør også) med det resultat at barna har full mage når de endelig får servert maten. Her gjelder det egentlig å holde seg konsekvent og porsjonere ut drikkevarene.

En skikkelig bonus med å reise til varmere strøk er all den fantastiske, tropiske frukten som finnes der. Her det bare å ta turen til nærmeste marked eller supermarked og gå bananas (pun very much intended…) i fruktavdelingen! De aller fleste barn synes det er stas å få smake, ikke bare nye sorter, men også frukt som ser ut som det de har spist hjemme (ananas, mango, bananer) men som selvfølgelig smaker utrolig mye mer når de er helt solmodne og ferske i hjemlandet sitt.

Der det er god frukt er det også god fruktjuice. Bytt ut den sedvanlige colaflasken med en spennende nymikset tropisk fruktjuice. Mye bedre og mye sunnere (men oj – så snusfornuftig jeg høres ut)!

Hvor skal man gå inn og spise da? En gylden regel er at der det er masse folk fra før (gjerne lokale), der er også maten både god og fersk/nylaget. Ikke la dere lure av at stedet ser både simpelt og slitent ut, hovedsaken er at det er en stadig omsetning på maten.

Vær eventyrlig! Ikke vær redd for å bestille noe du ikke aner hva er. Prøv å utfordre smaksløkene.Det er ofte de litt uventede, overraskende måltidene som blir til gode og morsomme minner fra turen!

Jeg sier ikke at man absolutt må teste friterte kakerlakker i Thailand eller drikke slangeblod i Kina, men man har så utrolig mye igjen for å bevege seg bare litt utenfor komfortsonen matmessig. Min personlige oppfatning er at maten er en viktig og integrert del av kulturen i landet jeg besøker og at jeg går glipp av en stor del av opplevelsen dersom jeg IKKE er nysgjerrig og tester mest mulig av de ulike lokale spesialitetene. Som regel smitter ihvertfall noe av denne nysgjerrigheten over på barna også, det blir tross alt litt ensformig med dårlige burgere og dvask chips dag ut og dag inn…

• BILDER TIL INSPIRASJON